Et lite møte med sommerfugleffekt

“Når kaosteorien mener at vingelslagene fra en sommerfugl i Brasil kan forårsake en tornado i Texas, hva kan man ikke oppnå av positive ringvirkninger simpelthen ved å møte medmennesker med varme og respekt”

For en uke! Snakk om å få det når du trenger det…Dere som har vært tett på meg i de siste ukene har forstått at ting ikke har vært så greit. Livet byr på både gleder og utfordringer, og av og til kan det føles som at det  ikke er noen tid igjen for livgivende gledespåfyll. Sånn er det i alle fall for meg og slik har det vært for meg siden begynnelsen av januar.

Jeg har gått noen runder med meg selv for å finne ut om jeg skal orke å jobbe mer med avhengige, kriminelle og deres pårørende. Snakket en del med min mann og spurte han om jeg skal bruke mer tid på å finne muligheter til å arbeide med brukere av Retrettens tjenester. 22 år i bevisst arbeid med å bli kjent med meg selv,  finne ut hvorfor ting ble som det ble for så å styrke mine svake sider, har ikke vært noen  søndagskole. I mars var  det 20  år siden jeg begynte å videreformidle mine erfaringer til folk med tilsvarende bakgrunn som meg,  slik at de kunne få HÅP og finne sin vei ut av elendigheten. Med tiden som Retretten har vokst har jeg fått arbeide mindre og mindre med det jeg ønsker og mer og mer til  ting som stjeler energi.  Det har vært slag fra både ventet og uventet hold og noen har de vært så uforståelig at jeg til tider har blitt handlingslammet.

De som kjenner meg vet at jeg elsker jobben min,  noe jeg tror  de fleste mennesker ville ha gjort om de fikk oppleve det jeg gjør. Bare det å oppleve å være til nytte , noe som tross alt et følelsesmessig grunndbehov vi  må få tilfredstilt på en eller annen måte, er grunnen nok. Men det som topper det hele er når jeg ser HÅPET blir tent i de håpsløses øyne. Nå er det ALDRI arbeidet med reelle brukere av Retrettens tjenester som er tappende for meg. Det som tar både lyst og til tider ork er alt som må på plass  for å få gjennomført  dette arbeidet.  Hver gang jeg har holdt på å gi opp tidligere så har jeg har hatt  gode folk rundt meg som  jeg har kunne snakke med og som har hjulpet meg igjennom når det har vært på det mørkeste.  De tider hvor det har vært vanskelig å sette ord på det jeg har bært på så har jeg selvfølgelig slitt mer enn jeg og mine har hatt godt av.

Mannen min har vært igjennom noen runder med meg oppigjennom årene så han har lyttet, men  ikke kommentert så mye. Han har erfaring med at jeg kommer meg på beina igjen og det var vel det han trodde nå også. Tiden gir svar, er nok arbeidsmetoden hans – som også er min når jeg har energien til å vente.  Denne uken fikk jeg rikelig med bekreftelser på at jeg er på rett sted og skal fortsette å ha fokus på det som betyr noe for meg. Gi HJELP til VIDERE hjelp til dem som trenger det.

 

Som sagt så har denne uka vært helt spesiell. Det startet med at jeg holdt foredrag i Lillehammer for rusavhengige, pårørende og det offentlige tjenesteapparatet. Det ble tid for spørsmål fra salen, noe jeg setter stor pris på. Et engasjert publikum gir meg masse energi. Det er fint når jeg også kan bistå de sosialfaglige i sitt arbeid innen rus og psykisk syke, for de føler seg til tider veldig alene. De er ofte kvinner som skal arbeide innen for et system som ikke er spesielt menneskevennlig og er de riktig uheldig så får de  en rigid og systemtro mannlig leder som ikke ser at  behovet til den hjelpesøkende  er støttespillere som er både smidige og som tolke loven til den sykes fordel. Det kjentes godt at jeg kunne følge og støtte en ruskonsulents tanker og vi ble enige om å møtes sammen med flere av konsulents medarbeidere og klienter.Så var det en pårørende som ringte meg i etterkant. Hun var helt oppløst. Det var noe som hadde skjedd og hvor hun hadde fått vite noe som ikke gavnet hverken henne eller hennes nærstående som slet med rus. Det var vondt å høre på fordi jeg forsto at den som hadde vært budbringer ikke hadde tanke for å hjelpe den hjelpetrengende, det var personens eget behov for å bringe en nyhet til torgs som betydde noe. Det er ikke første gangen jeg hører om slike hendelser og jeg vet – har kjent på – hvordan det er når folk har skjulte agendaer for kontakten de tar. Det å trøste i silke situasjoner er umulig for meg, sorgen og fortvilelsen er alt etablert. Det eneste jeg fikk gjort var å si at dette ikke er ukjent slik at hun ikke skulle føle seg alene. Jeg oppfordret kvinnen til  å ikke ta dette personlig for det lå hos den som hadde slarvet og vi snakket litt om dette. Hun takket for samtalen og spurte om hun kunne ringe tilbake.

Onsdagen kom og jeg skulle til Helsedirektoratet på kurs om bruk av  sosiale medier. Det var to andre fra jobben som også skulle dit, så da jeg så seminar om Kriminalpolitikk på litteraturhuset, så steppa jeg opp der i håp om å få komme inn uten påmelding eller invitasjon. Sinnsykt bra seminar! Jeg kjente mange der, både politikere og advokater, så det gikk helt greit å sitte der. De vet jo at dette er mitt arbeidsfelt så jeg var ikke helt malplasert. Det var fascinerende og spennende å lytte på historien bak strafferetten og jeg kjente på glede da jeg fikk høre hvor stort apparat som passet på at ting gikk rett for seg uansett påtrykk av Storting eller mediaopprop. For meg som vanlig dødelig har jeg kjent på mye frustrasjon på vegene av dommer noen av “mine” har fått.  Etter dette møte tenke jeg: Når alt kommmer til alt så er det godt det ikke blir for mye føleri og for mange antagelser bak en dom. ( les bloggen jeg skrev for Retretten)

Generalsekretær i advokatforeningen, Merete Smith er en klok dame jeg lytter til og har gjort det noen år når vi møtes på Stortinget i ulike høringer. På onsdag sa hun med tydelig stemme: For å få ned antall fengselsdøgn er det andre områder  i samfunnet  man må arbeide med enn fengslet. AMEN! sa jeg inni i meg og  jeg er superglad for at  jeg kan arbeide  fra fengslet og ut mot de andre sider i samfunnet slik at vi kan ta i bruk alt som egentlig finnes av hjelpetiltak for at bl.a gjengangerkriminelle  og førstegangssonere så de skal slippe å have i fengsel igjen.  Jeg har erfaring på at der man flytter fokuset fra fengseslcella og ut i en vanlig hverdag og mestringen av den så har det gått bra,  men det krever et samarbeider på tvers av helse, sosial,  kriminalomsorg og et inkluderende arbeidsliv og dette er ikke alltid vi lykkes med. ENNÅ!

Så kom den store torsdagen.  Som nyutnevnt faglig leder i Retretten fikk jeg til et samarbeid mellom Rusfri oppvekst og Retretten og arrangerte fagdag:  Barn og traumer, med psykolog  Magne Raundalen.  Rusfri oppvekst skal ha denne i Hamar 17.april og da er jeg opptatt på RVTS og vold i nære relasjoner, men jeg bare MÅTTE få til begge deler så da ble det sånn at vi fikk gjennomført noe tilsvarende i  Retretten i Oslo. ca 70 personer kom og vi fremmøtte fikk en dag vi sent vil glemme. Barnepsykolog Magne Raundalen som jeg har sett på tv så lenge jeg har levd og som alltid er på partiet med barna betyr noe helt spesielt for meg. For en fyr!!! For meg som selv er nokså traumatisert av livet jeg har levd og veien frem til å kunne leve som jeg gjør i dag, så var jeg fryktelig spent på hva han skulle tilføre meg av økt og ny kunnskap. Hele foredraget ble jo som å være en unge i godteributikk hvor jeg kunne velge hva jeg ville etter å ha smakt på det først. Det var moro å snakke med noen av  ANTA-kursdeltagerene som følte de fikk en bekreftelse på at de nå var på en vei som kunne bringe dem et stykke fremover.

Så ble det fredag. Den startet med at en som har deltatt på kurs både i og utenfor fengsel, ringte meg og sa: Jeg er glad for at du viste meg at jeg også er snill inne i meg. Den vordende pappa’n trengte å vite dette. Det jeg tenker er  hvor heldig dette barnet er som skal få vokse opp med en pappa som vil gjøre alt han kan for at det barnet ikke skal få den samme skjebne som han hadde frem til han var over 30. Så fortsatte det med  at jeg ble med som medlem av brukerutvalget til Fossumkollektivet hvor  jeg skal være med på å finne gode behandlingsforløp for unge  i og utenfor barnevern med rusproblemer. Det er alltid en berikelse  å jobbe sammen med gode folk og i Fossumkollektivet er det mange av dem .

Å så ble det fest. BraDame-fest!  Det å treffe så mange damer hvor alle hadde et engasjement for sine medmennesker, alt fra lokalt, regionalt, nasjonalt til globalt nivå,  og med den tanke at vi alle skal få et bedre sted å leve, gjorde inntrykk. Jeg vet jo at verden er så mye større enn bare det lille  felt mitt her på berget, men det er noe å få nærkontakt og kunnskap om mye av det jeg bare leser om i avisa. Det er mye jeg tar med meg fra denne festen, men det viktigste for meg personlig er å  forstå at mange av mine mest slitsomme erfaringene som daglig leder er knyttet til at jeg er  kvinne.  Jeg har jo med jevne mellomrom fått med meg mennenes behov for å bekrefte hverandre igjennom kameratslig klapp på skulderen til “vennetjenester” av ulike slag, men stort sett så har jeg trodd at arrogansen og nedlatenheten har vært knyttet til meg pga min bakgrunn.  At disse høyt utdannende kvinnene som arbeider som ledere i prestisjetunge stillinger hadde de samme erfaringene var helt uforståelig for meg. Mangel på denne kunnskapen og vidsynet har også gjort at jeg til tider har synes at kvinner som arbeider for likestilling i dag  er litt sånn 70-talls, men nå forstår jeg bedre hvorfor.

Oppsummering: 

Et lite møte gjorde en forskjell. Jeg har fått bekreftelse fra selve akademia at de støtter arbeidsfokuset jeg har hatt i alle år: Hjelp til videre hjelp. Barnepsykologen var enig i at vi mennesker  kan påvirke hjernesentret amygdala og at dette kan redusere traumereaksjoners kraft og destruktive makt over ens liv. At de ærligste delinger om det mest smerterfulle  kan bli den beste hjelp der man minst forventer det. At erfaring, kunnskap og kompetanse kan fange opp små nyanser som kan hjelpe en til å stille spørsmål som kan åpne opp låste tanker. At 22 år i utviklingsarbeid  gjør en forskjell i samtale med dem som har sin første dag. Det å få redusert skammen og outsider-følelsen gjør livet til et bedre sted å være.  Denne uka har vist meg at jeg er verdens heldigste menneske som har fått oppleve alt jeg har fått oppleve og at jeg i de siste 22 årene  fått  delta 100 % i mitt eget liv og det er hva jeg skal spre videre med mine sommerfuglvinger sammen med mange, mange andre.