.
Nå er det for sent…Først gang vi snakket sammen var i 1997, da ringte du meg og vi snakket litt om boka mi: En alkoholikers dagbok
.
Da du 2001 eller 2002 ringte tilbake, lurte du på hvordan det gikk. Jeg skravla i vei og du lyttet. Vi får møtes en dag sa du – du har mye på hjertet
.
Det jeg snakket mest om var de innsatte som hadde to fangenskap og hvor det tyngste og mest ødeleggende sto uten noen løslatelsedato.
.
Vi ble enig om å treffes, neste gang jeg hørte fra deg eller rettere sagt, om deg, var du blitt syk.
.
Vi fikk ikke til noe møte og nå er det for sent. I dag sendes du til hvile.
.
Jeg fikk aldri nyte din klokskap i en samtale ansikt til ansikt, men du forteller meg noe viktig i dag:
Gjør det du synes er viktig nå – i morgen kan det være for sent.
.
Du vil nok aldri helt forstå hvor mye det betydde for meg at du ringte meg. Du av alle ringte lille meg og spurte hvordan det gikk!
.
Tusen takk Jon, hvil i fred!
Så sant så sant. Og forresten så er du ikke liten! <3
Tusen takk Nina