Du kom til verden i en tid da det ikke passet så godt. Det var ingen der som hadde ressursene til å ta deg i mot og følge deg frem til du ble sterk nok til å bære ditt eget liv. De som ga deg mat, klær og husly hadde ingen mulighet til å se deg og dem behov du hadde for å klare å møte storsamfunnets krav til sine medborgere.
Raskt lærte du deg å ikke skape oppmerksomhet av dem du anså som autoriteter og som du hadde erfaring med gjorde deg vondt. Du fant en plass hvor du trodde ingen så deg og hvor du hadde oversikt. De du ikke så var alle dem som så deg fra sitt gjemmested og som forsto at du var lett å fange. Med sin innøvde vennlige imøtekommende væremåte og beskyttende tilstedeværelse, lokket de deg frem fra ditt skjulested. Gang på gang ble din sult etter å bli inkludert og elsket din fallgruve på veien mot et liv i trygghet.
Tidlig fant du din reddende engel: alt som ga deg en bedøvende beruselse. I den engels favn var det ingen som kunne såre og krenke deg. Men ensomheten den tilbød tok fra deg muligheten til å skape den tilhørighet og beskyttelse du innerst inne lengtet etter. Det du hadde drømt om så lenge du du kunne huske.
Jo lengre tid du satt din første redningsplanke, jo flere mennesker hadde du kontakt med. Alle kalte seg hjelpere og støttespillere. Spritlangere, dop-pushere, kjøpmann på hjørne som ga deg kreditt, rause leger med reseptblokker og dem med makt til å sette deg fullstendig ut av samfunnet. For ikke snakke om kjæreste og gode venner du trodde på og valgte å beholde. Sannheten var at alle kun hadde seg og sitt i sikte.
På det mørkeste kom den ENE til deg. Den som kunne snakket til ditt liv i kraft av sin erfaring, kunnskap og kompetanse og som forsto dine drømmers mål og ga deg troen på at ditt liv også kunne være et godt sted å være. Den ENE ga uselvisk både din kropp, sjel og psyke den mat du trengte så du med ustøe skritt søke tilbake og begynne din reise på nytt .
Dager ble til år, du inviteres stadig til å dele om dine dyrekjøpte erfaringer for å gi HÅP til flere. Du klappes frem til en stol som liksom er ment for deg. Sannheten deres handlinger viser i de lukkede kretser forteller noe langt annet enn at det er dem som ønsker deg velkommen. Dine livserfaringer er ikke verdsatt av dem som inviterer. Din tilegnet kompetanse på en spesialists nivå overhøres fordi den passer ikke inn i de høye herrers ( på alle nivåer under det øverste , av begge kjønn) skjulte agendaer og uuttalte mål. Det eneste alle disse etterlater seg hos deg når du står utenfor er at du i ditt indre føler at ringen atter er sluttet.
Ingen kan beskrive disse fenomener bedre enn Vesaas med sitt Is-slott, Ibsen med sitt Dukkehjem og Hamsun med sin Sult. Ingen kan sette disse hovedpersonene, Unn, Siss, Nora og beileren til Ylajali (av begge kjønn) inn i vår tidsalder og gi dem liv, bedre enn koreografene Kristian Støvind og Jo Strømgren. Ikke andre den som har levd et liv hvor man etter en lang dags ferd mot natt forsvinner inn der hvor det døde begraves av de døde, hvor familiebånd må kuttes for å overleve eller hvor man må gi opp sine drømmer og kaste loss og styre mot nye ukjente havner…
Brukermedvirkning på systemnivå er ingen spøk. Har erfaring med det fra Mental Helse og Rådet for funksjonshemmede. En periode jobba vi med at det skulle være to representanter, som støtta hverandre.
Det gis veiledning, opplæringskurs og det er møter, for kodene for å få gehør er ofte noen helt andre enn de som faller naturlig spontant. For å få gehør for medikamentfri behandlingstilbud har alle brukerorgnisasjoner samarbeidet. Og de igjen har hatt forberedende arbeid, etter lang tid, utallige klager til Fylkesmannen og kontrollkommisjonen. Enkeltmenneskers stemmer har ikke hatt store sjanser mot systemer.
Enkelte fagfolk her og der gir god støtte om vi bare snakker samme språk.
Erfraingskunnskap i samspill med god faglighet og støttende fagfolk er en kraftfull kombinasjon.
Sendt fra mi Windows Phone
________________________________
Det du tar opp er akkurat det jeg selv har erfart og andre jeg har snakket med. I flere år har det vært sagt at vi brukerstemmer blir gisler. De som klarer seg best i dette miljøet er de som adopterer både ord og utrykk, tanker og meninger fra de som sitter med makten. En kan til tider virkelig kjenne på utenforskap og verst er det når dine såkalte Like utsetter deg for det.
Det jeg har hørt av deg i representasjonssammenheng låt bra. Det var da organisasjonene skulle uttale seg på en høring i Oslo kommune. Kraften i faglig orientert brukererfaring er sterk. Nå tror jeg det går an å bruke fagtermer og slikt uten å måtte mene det samme, men det er alltid tungt å snu andres virkelighetsforståelse. Og når det gjelder meninger er det jo nettopp det det dreier seg om. Dette er bare en kommentar til en av de tingene du tok opp. Du skriver om at brukere kan vende seg mot hverandre og det er det verste. Representasjon er viktig og at en virkelig representerer.