(noe er endret i denne historien for å anonymisere kvinnen, men selve innholdet er korrekt slik hun vil det skal komme frem)
Hei, du vet ikke hvem jeg er, men du kjenner broren min. Han satt i fengsel og gikk på kurs hos deg. Det er veldig lenge siden. Jeg har tre brødre og alle sammen bruker narkotika og piller og kommer mye i fengsel . Jeg ruser meg også, men det vet ingen. Farmor gjorde det samme, men hun er død. Jeg vet ikke om mine andre søstre gjør det fordi dem har flyttet til mine foreldres hjemland da de giftet seg. Nå er det bare meg, min datter og mor som er kvinner i min familie her. Jeg har ruset meg på det jeg funnet på mine brødres rom. Piller og hasj for det er trygt. Nå sitter dem i fengsel igjen og jeg vet ikke hvor jeg kan kjøpe disse pillene selv. Som kvinne med min bakgrunn kan jeg ikke reise opp til byen og kjøpe som de norske jentene gjør. Vanligvis har jeg lagd alkohol selv, men det virker ikke lenger. Jeg vil slutte, men vet ikke hvordan jeg skal klare det. Den ene broren min som gikk på kurs hos deg har bladene dine på rommet sitt. Ser også på Facebook at du har skrevet bok, men finner den ikke i butikken. Bladene dine synes jeg er veldig fine, jeg leser dem som broren min leser blader med sex. Under dyna så ingen kan se det.
Tabu og dilemma
Tenk det. Kvinner fra andre kulturer hvor alkohol er forbudt, kan også utvikle alkoholisme og narkomani. Vi fikk en lang prat og jeg må innrømme at det virker mørkt. Hun hadde sett hvordan farmoren hadde laget alkohol av bær, frukt og sukker som hun egentlig skulle lage syltetøy av. Etter at hun fikk datteren sin hadde hun blitt kjent med brødrenes tabletter. Dette var piller de gjemte på rommet sitt og som hun hadde funnet da hun gjorde rent hos dem. Siden de hadde dem følte hun seg trygg på at de ikke var farlige. Hasj hadde hun sett da hun gikk på ungdomskolen da politiet vist frem ulike narkotiske stoffer. Hun hadde hørt av andre elver på at det ikke var farlig. Det var mange år siden, men hun husket hvordan det så ut og spiste som piller. Hun hadde følt at hun ble veldig nervøs av hasjen og den mengde alkohol hun fikk tak i ga ingen ro. Det var pillene til brødrene hun følte hjalp.
Det var 10 dager siden sist hun hadde tatt en tablett og nå følte hun seg veldig syk. Ut fra kurskompendiene mine og det hun hadde lest på nettet forsto hun at du hadde abstinenser. Hun hadde også sett filmen jeg la ut hvor psykiater Lars Lindroth snakker om psykose. Nå var hun kjempenervøs for å få psykose siden hun ikke hadde annet valg enn å bråslutte med pillene. En bror var blitt sendt tilbake til hjemlandet da han sist ble løslatt, en hadde sittet lenge i fengsel og hun visste hvor lenge det var før han kom ut, og siste broren satt nå i varetekt. Hun visste ikke hva pillene het og kunne derfor ikke gå til legen å be om flere. På gata kunne hun altså ikke kjøpe noen og våget verken å bestille boka mi eller ”ruspiller” på nettet.
Nå er det ikke første gang jeg er borte i kvinner og menn som må skjule misbruket sitt. Det er heller ikke første gang jeg er borte i ikke-etniske nordmenn som har utviklet en avhengighet og hvor misbruket har kommet helt ut av kontroll. Men det er første gangen jeg har blitt kontaktet på bakgrunn av et arbeid jeg har gjort i fengsel og hvor kurskompendiene blir lest i smug av andre som sliter. Slikt gjør inntrykk, men som alltid gir et stort inntrykk er hva mennesker er villig til å gjøre for skjule sin lidelse og smerte i frykten for hva samfunnet deres kan gjøre mot dem. Redsel er for mange at de skal bli utstøtt og tape familie og sosialt nettverk ,jobb og hjem.
De fleste avhengige rusmiddelmisbruker lever i helt vanlige familier, de har stort sett en arbeidsdag mellom kl.0800-16.00, følger sine barn på trening og møter opp til foreldremøter. Sitter i ulike utvalg og komiteer, trener og feirer høytider som folk flest. Disse lever med en tung bør på skulderen fordi de lider i ensomhet. En ensomhet som er helt nødvendig fordi tapene kan bli mange og store om noen får vite. Den vanlige avhengige misbruker får nemlig med seg hvordan storsamfunnet ser, snakker til og behandlinger en tung narkoman eller alkoholiker, og slik vil de færreste bli behandlet. Så på mange måter er det ikke bare unggutter og kvinnen som vil bli pillefri som leser ”porno under dyna”, det gjør også en stor stigmatisert pasientgruppe: De avhengige rusmisbrukere…
Jeg skal holde kontakt med kvinnen som ringte inn. Hun bor et stykke unna der jeg arbeider, men vi skal holde kontakt på telefon. Veien blir litt til mens vi går og jeg skal bistå så godt jeg kan. Selv om hennes slekt kommer fra en kultur hvor alkohol er forbudt er det likevel flere generasjoner kvinnelige alkoholikere der. Ikke bare farmor og henne. Hun sa hun vil bryte det mønstret, men vil heller død enn å være åpen om det hun sliter med. Slik kvinnene i hennes slekt har gjort i alle tider.
Hvem våger å stå frem og bryte det mediaskapte bilde av en alkohol – og rusmiddelavhengig ? Eller rettere sag: Om noen skulle være interessert i å løfte frem den vanlige avhengige misbruker, vil noen stå sammen med meg?