Fort gjort å tenke på barn av rusmisbrukere når vi sier: barn som pårørende. Men så enkelt er det ikke. Anne Kristine Bergem skriver i sin nye bok, Når barn blir pårørende: Barn er pårørende når èn av foreldrene eller en annen nær omsorgsperson eller søsken blir syk eller skadet, har en funksjonsnedsettelse eller har et rusproblem. Rusmisbruk blir nevnt sist fordi det er gudskjelov de færreste barn som er pårørende til en rusmiddelmisbruker.
Men det er – kan være – mange fellestrekk hos alle barn som vokser opp som en pårørende uansett hva som måtte feile deres omsorgspersoner eller søsken. De kan være ekstremt vare for forandringer. Spesielt for det som skjer på deres eget territorium. Altså hjem, skole, jobb og fritidsarenaer. Mange blir også syke av disse forandringene om de ikke klarer å forstå hva som skjer og plassere dem.
Her om dagen traff jeg ”Ann”, ei jeg ikke har sett på en stund. Nærmere 20 år for å være presis. Det var spesielt å lytte til det hun fortalte meg om sin reise frem til i dag ( det jeg nå forteller er med tillatelse). Det får meg til å tenke litt på flere jeg har møtt på min vei som ikke er knyttet til rus. “Fy søren hvor glad jeg er for at du er rusavhengig og kunne hjelpe meg med å plassere hendelser der de hørte hjemme“, sa hun rett før vi gikk hver vår vei igjen. Mange ganger er jeg selv også enormt takknemlig for min fortid i møte med en hjelpesøkende – med og uten rusmisbruk som sitt hovedsymptom.
Da vi traff hverandre første gangen var jeg praksis i akupunktur. Ann hadde migrene, mage- og søvnproblemer og var svært deprimert og følte seg utbrent. Slik hadde hun hatt det med (u)jevne mellomrom fra hun var liten, men i de siste årene hadde det forverret seg og hun opplevde utbrentheten som mer eller mindre en konstant tilstand, med og uten mage- og hodesmerter. På den tiden var det ”in” med diagnosen: Candidaovervekst i den alternative verden og den ble brukt på alle symptomer som var diffuse for den alternative utøver. Alle skulle liksom prøve Robert Gray tarmrens, drikke Spirulina og spise levede tarmbakterier. Hun hadde gjort det samme uten at det hjalp. Snarere tvert om.
Min lærer i akupunktur, Per Lauborg,, kjøpte ikke alle disse lettvinthetene som han kalte in-diagnosene og ba oss være våkne på miljøet og samfunn personen oppholdt seg i, som han uttrykte det. Han var veldig tydelig – ja nesten overtydelig – på at der hvor man ikke kunne påvise at personen var født med et avvik eller ha vært i en ulykke eller hadde feil arbeidsstilling, der var det alltid en følelsesmessig årsak
I tillegg til å spise både det ene og andre, hadde hun også vært hos terapeuter og psykologer av ymse slag. Det siste hun hadde forsøkt et par år før vi snakket sammen var en hypnotisør. Hos sistnevnte hadde hun fått vite at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep og etter all sannsynlighet av sin far. Verden hennes ble knust. Hun fortalte det til sin eldre søster som nektet å tro det. De hadde vokst opp sammen, de hadde hjulpet hverandre med pliktene de var pålagt og vært mye sammen ellers også. Det var bare 1,5 år som skilte dem. Søsteren fungerte som folk flest og hadde de vanlige utfordringer som følger et liv og en hverdag, som hun løst på en god måte for seg og sine.
Som sagt Ann fikk meg som sin akupunkturpraktikant. Da hun kom var det for å få hjelp med migreneanfall og utmattelse. Altså depresjonen. Vi fikk raskt god kontakt og hun fortalte meg om sin vandring mellom skolemedisin og det alternative. Hun var godt utdannet, hadde en snill kjæreste og et barn fra et tidligere forhold.
Siden Lauborg var mer enn gjennomsnittet opptatt av at vi skulle granske ”miljø og samfunn” klienten var en del av om vi ikke fant årsaken til symptoemene, ble jeg opptatt av å finne mer ut om dette hos henne. Det hadde liksom ikke passet inn de første gangene hun hadde vært hos meg, men den tredje gangen fikk jeg henne til å fortelle seg litt om livet i dag. Utover det jeg alt visste og hun selv kom inn på sin søster og oppvekst .
” Ann arbeidet i Telenor, som het Televerket da hun begynte. Det var mye endringer på jobben og de sto foran en stor flytting. Hele jobben skulle flytte ut til Fornebu. De ansatte var blitt varslet om at noen kom til å miste jobben. Selv om de ble beroliget om at de fleste ville ha en naturlig avgang i forhold til alder, skapte det usikkerhet og uro på hennes avdeling. Hun skulle bli samboer med kjæresten og barnet som var 50 – 50 hos henne og far skulle bo fast hos henne fra høsten pga skoleoppstart.
Moren hennes var skadet i en fallulykke og måtte ha en del hjelp av barna – døtrene sine – for å få hverdagspliktene gjort. Ann var bare 6 år da hun begynte å hjelpe til. Hun og søsteren dekket bord, vasket opp, handlet, støvsugde og vasket der de kunne. Altså måtte de bidra der hvor det krevdes en del bevegelse og fysisk forflytning. Faren hadde en jobb som gjorde at han stort sett jobbet hjemmefra. De så han omtrent bare når det var mat og ellers satt han på hjemmekontoret sitt og skulle ikke forstyrres. Bortsett fra når onkelen en sjelden gang kom på besøk opplevde de far glad. Da ble det drukket de litt vin til maten, spilt gitar og piano, sang og alle hadde det morsomt. Faren kunne til og med ta jentene sine på fanget og fortelle spennende historier. Faren hadde siden forlatt moren og døtrene sine for en yngre og sprek dame og de så han kun rett før jul og noen ganger på bursdagene deres”.
Vi fikk plassert dette med overgrep gjort av far. Jeg vet av egen erfaring hvilken personslighetsendring som følger selv med ett lite glass alkohol og hvilken usikkerhet det kan skape og jeg visste (vet) svært godt hvordan det er å leve i beredskap 24/7 på ting som kanskje kunne skje, så dette fikk vi også snakket om den gangen. Og nå, for 4 dager siden står hun foran meg. Som vanlig kjente jeg henne ikke igjen på utseende, men jeg husket stemmen hennes. Vi har ikke sett hverandre siden 1999 fant vi ut, men hun har fulgt meg i media og på Facebook. Hun hadde sluttet i Telenor etter ørten nedbemanninger (trussel om tap av jobb), hun var gift med den gangs kjæreste (som hun hadde fryktet ville forlate henne pga. sykdom) og det lille barnet studere i utlandet.
Selv om verken hun eller mannen hadde hatt noe alkoholproblem så hadde de valgt å være totalavholdende. Hun hadde ikke lenger migrene og hadde vel en normalenergi som hun kalte det. Om hun fikk et snev av sine gamle symptomer stoppet hun helt opp og fant ut av hvor utrygghetstriggeren var…
Alt dette fikk jeg lyst å dele med dere fordi Bergem skriver i sin bok at barn og unge som opplever endringer som skaper utrygghet – og spesielt de endringer det ikke informeres og hvor barnet ikke involveres, kan få en økt sårbarhet for egen sykdomsutvikling, men hun er også tydelig på at barn kan klare seg bra i utrygge situasjoner om de forstår hva som skjer. Så tusen takk Anne Kristine for alt du har gjort for å sette søkelys på barn og unges utvikling tidligere og nå til sist med denne boka – NÅR BARN ER PÅRØRENDE. Jeg gleder meg til å fordype meg i den.
God helg!
Når en er pårørende som barn tror en at det skal være sånn og kanskje tenker en at dette gikk jo bra, og så får en ikke noen skikkelig føling med når ting blir for mye, for det har en ikke lært noe om. Det er viktig med støtte til familier som har sykdom. Virkelig en god investering i framtida til de barna som vokser opp der, og det skulle ikke være nødvendig med tvangsundersøkelser fra barnevernet. Ser bare på strevet med å få pleiepenger. De barna som gjør at foreldrene søker pleiepenger har ofte søsken. Ikke gjør det vanskelig for familier som sliter med sykdom. De (Vi!) som har opplevd det vet hva støtte utenfra er verdt.