Stille lys

”Det vakre og det motbydelige er evig forbundet. Det motsatte av det vakre er ikke det avskyelige, men den manglende evnen til den sanselige tilstedeværelse. Det stygge – som virkelig er en fiende av det vakre – er alt omkring oss som virker neddempende, langsomt dødelig for sansene. Det som får oss til å stenge av”, skriver Morten Krogvold i sin siste bok: Stille lys.

Dette er noe jeg har gått å tenkt mye på i det siste. Stimuleringen som virker neddempende på sansene våre er mange. De tradisjonelle rusmidler som alkohol, narkotika og vanedannende medikamenter er ikke de farligste synes jeg. De har et tydelig språk og det er greit å forholde seg til. De kan ikke virke negativt på en ødeleggende måte som andre fordekte sansetyver gjør. Jeg sier ikke at rusmiddelmisbruk ikke er ødeleggende for de ekte sanseopplevelser, det jeg sier er at det vet vi – vi forstår at inntak av psykoaktive midler som påvirker hjernekjemien gir et endret opplevelsesbilde. Vi vet også at årsaken til inntak for mange som har utviklet en avhengighet har sin rot at de ikke makter å være tilstede i sitt eget liv.

Det vakre og det motbydelige er evig forbundet. Ja,  vi må ha motpolene for å forstå igjennom sansene om det vi ser eller opplever er verd å ta vare på eller kastes. Hva som er livgivende og hva vi må gi slipp på eller la gå.   ”Kjærligheten er den største fordi det er den som skaper skjønnhet”, sier Sufiene – mystikerne i Islam. Kjærligheten krever tilstedeværelse for om vi ikke er tilstede i oss selv evner vi ikke å ta vare på det som gir livet næring og det dør.  Vi dør ikke fysisk, men manglende opplevelser av å føle at man er en del av noe større, en viktig del av et  meningsfull fellesskap og hvor en kan kjenne på  tilhørighet,  tar livet i livet, som Scott Peak skriver i sin bok: People of the lie.

Det å “ta liv” – det å bidra til å hindre tilstedeværelse – er ikke bare det motsatte av det vakre, det er et barbarisk drap. Kjærligheten skaper skjønnhet og harmoni, mens ondskapen skaper forvirring og disharmoni. Disharmoni og forvirring skaper behov for tilstands – og stemningsforandrende midler og metoder. Midler som lindrer og roer det fortvilede menneske. Det er likevel ikke selve midlet som legger lokk på følelsene som er det mest avskyeligste , men det er alt som gjør mennesket forvirret og fortvilet, slik jeg ser det.

I dagens samfunn opplever flere og flere seg stengt ute. Det jages etter karrierer og profitt på alle kanter.  Noe som gjør at man stenger av og som er verre enn rusmidler fordi det er så skjult. Det jages  heder og ære hvor hen man ”opptrer”, firmaer og arbeid skal skinne og stinke av suksess med høyt overskudd og målbare resultat. Privat skal man vise at alt er på stell via interiørdesignet bolig, barn som lykkes på skole og fritidsaktiviteter, familieferier på de mest eksotiske steder under fjerne himmelstrøk, kropp og utseende skal være som klippet ut av fitness-blader og motemagasin. Lykkes du ikke her er du utenfor.

For en tid siden hadde jeg en fantastisk lærerik og inspirerende samtale med en katolsk prest  om skam, skyld og sorg. Spesielt den falske skyld. Falsk skyld som har skammen som mor kveler deg langsomt og som hindrer deg til å bearbeide den sorg som måtte finnes, er kjent for meg.  Den ubearbeidede sorg binder mennesket og skaper stillestans. Stillestans strider mot alle åndelige prinsipper. De åndelige prinsipper er bevegelse og vekst. Og leve med falsk skyld skaper behov for det som kan gi en neddempende effekt og sløve sansene.

Jeg var så spent på hva pateren skulle komme med av botemiddelet for det fangede liv og hvordan det skulle komme seg videre. Slik at det kan bli så fri at det slipper  å lete opp og   bruke sansepåvirkende midler eller metoder. Indifferentia var ordet han benyttet. Et ord som kan forståes som likegyldighet om man oversetter det som det engelske ordet: indifferent. På latin, som han henviser til , i den nevnte kontekst, så har en ordet en annen betydning  enn vår forståelse av likegyldighet. Det handler om at menneske må fristilles. Slik jeg tenker om fristilles, så handler det mye om å være i kontakt med seg selv, bruke ens egne sanser som veivisere og ikke la ens liv være styrt av det som utløser falsk skyld. Skyldfølelse for noe man umulig kunne ha gjort noe med,  ut fra de reelle muligheter og ressurser man hadde tilgjengelig på  hendelsestidspunktet.  For å finne ut  om skyldfølelsen er ekte eller falsk  kan man ikke være redd for å møte seg selv og ens egen avgrunn. Vi må finne ut hva som er problemet og rydde bort den støy som falsk skyld skaper.

Tilbake til boka til Morten. ” Jeg tvinges til å søke i min ”indre reise” og forsøke å finne ut hvem jeg er. Det er en selv man er skjult for… Jeg er redd for falske følelser. Engstelig for at påvirkningen utenfra skal kneble trykket innenfra”, skriver han videre. Tove Nilsen skriver et forord i boken ” Samtalen som ikke tar slutt ”. ”Han nekter å la seg forføre av motivet…han må se hva som er problemstillingen, hva som må ryddes vekk eller fjernes…” . Dette for å få det han ønsker å oppnå – det han ønsker å formidle til seg selv og oss, tenker jeg. Selv i en trykker bok lar han oss få en sanseopplevelse uten sidestykke. I alle fall for meg. Her blir alle mine sanser berørt og stimulert. Det å bla i boka påvirker luktesansen, ved å la håndflaten gli over og berøre sidene kjenner jeg fotografiet og får en helt spesiell nærhet til fotoet og det  øyet ser påvirker både hørsel og smak.

Alt dette og mer til får jeg oppleve i dag fordi jeg slipper å stenge av med neddempende stimuli. Jeg skal ikke jage etter noe utenfra som skal bekrefte meg som menneske. Jeg skal kun lytte, lære og gi det videre til dem som kan ha brukt – og som vil ha – det jeg har å tilby.

Tusen takk kjære Morten! En dag vet jeg at jeg kan få bli med deg til ditt elskede Italia. Der skal jeg lytte og suge til meg av dine livgivende anekdoter og historier fra svunnen tid til nå-tidens store forfattere, komponister og filmskapere. Og jeg skal lære mer om det lys vår skaper har gitt oss…