Sitter og tenker litt på foredraget jeg skal lage til en internasjonal helsekonferanse om en drøy måned i Danmark. Bestillingen er ANTA og NADA. ANTA er et lærings- og motivasjonskurs for mennesker som sliter med avhengighet og som misbruker ulike tilstands-for stemningsforandrende midler og metoder. NADA er en internasjonalt organisasjon som har utviklet et øreakupunkturprogram som styrker immunforsvaret. Hvordan kan dette samarbeide?
I Norge går rusmiddelmisbrukere med og uten psykiske utfordringer inn og ut av institusjoner og fengsler. Det utvikles og settes inn stadig inn nye metoder i håp om at det skal hjelpe. De mest kjente jeg vet om er : Psykodynamiske tilnærminger – individuelt og grupper, 12-trinnsbehandlinger, Felleskapet som metode, Recovery, Samtaleterapi, Mentalisering, Legemiddelassistert behandling og en mengde andre metoder jeg ikke kjenner navnet på. Alle har det til felles at det er den rette – for noen. I alle fall for en kortere og lengre periode
Tallene for re-innleggelser og innsettelse eller poliklinisk behandling, som jeg velger å kalle tilbakefall, sies ligger på mellom 50- 70%, men jeg finner ingen godkjent studie som kan dokumentere disse tallene. Utfra den lille studien jeg personlig kan vise til er følgende: Jeg hadde ANTAkurs for 77 personer i våres som sliter med misbruk – primært rusmidler av ulike slag. 71 av disse svarte på noen spørsmål vedr. innlegges på døgninstitusjon, poliklinikk og avrusning. 35 svarte at de hadde vært på døgninst. 38 hadde vært til poliklinisk behandling, 36 hadde vært til avrusning, 37 hadde vært domfelt.
Disse personene sto for 100 innleggelser på døgninstitusjon, 158 ganger til en poliklinisk behandling, 364 innleggelser til avrusning og 205 ganger i retten som hadde ledet til en dom. Disse tallene er på bakgrunn av at noen har svart hvor mange ganger de har vært innom de ulike stedene, men tallene er høyere fordi noen har bare krysset av at de har vært der.
Ut i fra min studie så er nok ikke 50-70 % tilbakefall som leder til en re-innleggelse eller innsettelse så riv ruskende galt. Det som er mer enn riv ruskende galt er at et hvert tilbakefall til misbruk rammer så mange og det får vanvittig langttidsvirkende konsekvenser både for personen som misbruker, dere nære og kjære og samfunnet for øvrig. De som rammes hardes er barn.
Det som er lett å glemme er at mange av dem som misbruker rusmidler i voksen alder , selv har vært et barn med rusmiddelmisbrukende og/eller psykisk syke omsorgspersoner. Kjente tall på barn under 18 år som vokser opp med rus, psykisks syke eller fengslede foreldre er drøye 40.00. Vi kan bare tenke oss hva mørketallene er. I de fleste tilfeller vil disse barna være sårbare for selv å utvikle en avhengighet til psykoaktive stoffer eller få psykiske problemer. Det disse barna tar med seg av ferdigheter er til å overleve i det destruktive, men ingen til å møte storsamfunnet på storsamfunnets premisser.
Ved somatisk sykdom har leger og annet helse og omsorgspersonell en veldig klar og tydelig bestilling. Tror jeg da. Det hadde i alle fall mine leger da jeg fikk kreft, triggerfinger, kjeveben i oppløsning og hjerteproblemer. Målet der var: Raskest mulig tilbake til hverdagen, jobb og det å spise normal mat. Behandling var rett cellegift i forhold til krefttype, åpning av senetunnelen på høyre tommelfinger så senen kunne passere, bygge opp en ny kjeve og sette inn pacemaker.
Når vi kommer til alkohol, narkotika og medikamentmisbruk så er ikke bestillingen like tydelig og det forventer ingen heller. Det er noen som ønsker total rusfrihet, noen ønsker å brukere alkohol på en sosial måte, enkelte vil bruke narkotika på en slik måte at det gir minimalt med konsekvenser og så er det noen som må bruke vanedannende medikamenter med ruspotensiale som en medisin. Hjelpeapparatet jobber med at ruslidelsen er et sammensatte problem og møter den syke og hjelpetrengende med et fragmentert – splittet og delt – behandlingstilbud. Noen henvises sågar til ren sysselsetting som ikke har noe annet til mål enn å bruke opp tiden frem til de dør.
Ja ruslidelsen er sammensatt, dette kunne jeg gått ned til den minste detalj på – både fysisk, psykisk, mentalt, materielt og sosialt. Diagnosen avhengighetssyndrom i seg selv sier noe om det – når det er avhengighet vi snakker om. WHO sier syndromet gir både, fysisk, kognitiv og adferdsmessige symptomer. I tillegg kommer symptomer på feilernæring, fattigdom (materiell og/eller åndelig) , ensomhet og håpløshet, som også følger en hver avhengighet hvor personen misbruker noe for å slippe å forholde seg til sin virkelighet.
Så hva kan ANTA og NADA bidra med? Disse to verktøyene kan være med på å forberede personen på det arbeidet de selv må gjøre for å få til en varig endring i deres liv. NADA reduserer stresshormoner, styrker immunforsvaret, klarner frontallappen og dermed styrker personens evne til å tenke klarere og motta og nyttiggjøre seg ny kunnskap. ANTA-programmet gir kunnskap som bidrar til normalisering og økt HÅP.
Ti små akupunkturnåler, tid med stillhet deretter noen timer i en forelesning som inviterer til dialog. Så lite, men likevel så mye. Og jeg vet at det fungerer! Ingen utenfrastyrt metode kan erstatte det som kommer innenfra slik HÅPET gjør!
Knowledge makes a difference!
Kilder:
ANTAkurs-rapporten
https://antadotblog.files.wordpress.com/2018/07/antarapport-fc3b8rste-semester-2018.pdf
Evidens på NADA
https://acudetox.com/phocadownload/Research_Summary_2013%20(2).pdf
Barn som pårørende
https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/1025/Barn%20som%20pårørende-IS-0522.pdf
Samfunnsøkonomiske gevinster
Rus og helse til innsatte
Pasienterfaringer i døgnopphold
NADA + forelesning har jeg god erfaring med. Også NADA + noe annet utfordrende jeg har gruet meg til, som f eks en opptreden rett i ansiktet på publikum.
Tusen takk for tilbakemelding Sigrid Marie – jeg tar det med meg til Danmark