Som en jordmor

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Blikket er skeptisk og granskende. I mitt stille tenker jeg at han tenker: Hva fa…. er hu skal gjørra her…

Det var forsåvidt stille i rommet. Flere sitter og ser ned i telefonen sin,  noen har en papiravis under armen der de kommer slentrende inn, mens noen sitter og ser rett ut i lufta. Kroppsspråket forteller meg at dette møte er ikke helt deres ”cup of tea”. De har nok hørt foredrag før som ikke har vært noen annet et tidsfordriv frem til utskrivelse eller løslatelse. Det er tydelig at dette er folk som har vært noen runder i behandling for sin ruslidelse.

Hvem har problemer med rusmisbruk, er mitt første spørsmål ut i forsamlingen. Av de drøye 30 som har møtt opp er det 4-5 stykker som rekker opp hånda. Min skeptiker er ikke en av dem. Jøss!, fortsetter jeg. Er ikke dette en rusinstitusjon som gir behandling til dem som sliter pga. rusmiddelinntak…?En med både mot og talegaver sa: Jeg ha’kke noe sted å bo, derfor er jeg her. Mitt neste spørsmål til han var: Hvorfor har du ikke det? Svar: Boligkontoret pælma meg ut rett før påske! Jeg hadde lyst til å gå tettere på. Spørre om hva som var årsaken til det osv.osv.osv. Helt til vi hadde kommet frem at de stikka han hadde  i armen nok var hovedårsaken til at mye gikk galt i mannens liv, men jeg lot det ligge.

Jeg la merke til en kvinne som virket brydd. Den eneste i rommet bortsette fra meg. Hun hadde heller ikke rukket opp hånda på spørsmålet mitt. Oppmerksomheten hennes var til noe hun hadde i vesken som sto ved det høyre stolbenet. På den måten fikk hun vendt seg litt bort og ut av mitt synsfelt. Noen andre satt å flirte litt småflaue, mens enkelte andre lot ikke til å bry seg det grann.

” Det står ikke stempla i panna på meg at jeg har vært en tung rusmiddelmisbruker i nært 25 år…. Det jeg fikk beskjed om at jeg var behandingsresistent. Altså ikke behandlingsbar. Uføretrygd og en leilighet på tvangssalg var den hjelpen de kunne tilby en som var helt på knæra og med en psyke som ikke tålte dagens lys…”.

Med hjelp av en tidligere alkoholmisbruker som pekte i en retning jeg kunne gå,  bidro til at jeg står her i dag. Men slik jeg ser det i dag, så var ikke alle min tidligere forsøk på å få til et liv som kunne tilby noe annet enn hva rusmidlene hadde å gi,  forgjeves.  Mine tidligere erfaringer  og siste innleggelse ga meg muligheten til å få en oversikt.  Jeg  så at ved alle mine tidligere forsøk så hadde jeg aldri stengt døra for misbruket. Ved å lytte til alle x-misbrukerne jeg kom i kontakt med, forsto jeg det var meg  som  måtte ta ansvar for mitt liv. De andre kunne bare støtte meg på veien.

De var som jordmødre: De kunne ikke gi meg livet, men de hjalp til så det nye livet skulle få se dagens lys. Og det er den jobben jeg selv har hatt i mange år nå. I går ringte det en mann til meg og sa: Jeg trur på deg Rita – jeg trur at jeg også skal få noe annet ut av livet enn det rusen har å tilby….

Et lite foredrag for noen måneder siden, en dokumentar fra Brennpunkt som ble lagt ut på Facebook, beviste det jeg hadde sagt under foredraget. Det lille  utløste et HÅP for skeptikeren i behandling…

Som jeg sa til han: Jeg er bare en telefon unna – løft røret om det er noe…

Nå må alle andre «jordmødre» trå til – vær med på legg til rette så det nye livet kan fødes med minst mulig smerte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: