Det har vært en rar uke. Sorg og glede, angst og trygghet har vekslet. Onsdag gikk jeg over til kun å ha en jobb. Jeg har arbeidet 100 % + i Retretten i 17 år og i 20 år på frivillig basis med NADA. Nå skal jeg bare jobbe for NADA Norge.
Dette er en uke jeg har lært sinnssykt mye. Mest om mennesker fra en vinkel jeg aldri har sett dem. Spennende! Noe har vært svært smertefullt å observere, men samtidig så er det ikke noe som overrasker. Eller rettere sagt; ikke skulle overraske – ettersom jeg stort sett har observert mennesker i 56 år. Alle handlinger vi mennesker utfører er forankret i våre mål og er dem ikke uttalt så er det ofte vanskelig for utenforstående å forstå det som skjer. ” For å forstå veien må man kjenne målet”, sier jeg ofte.
Min nye hverdag har preget av en del samtaler på nye arenaer jeg har hatt stor glede av, men den har også vært fylt av sorg. I 17 år har jeg vært en del av et arbeidsfellesskap. Jeg har hatt mine kollegaer og styremedlemmer jeg har kunne snakke med og drøfte ulike problemstillinger og ikke minst kunne dele gledelig opplevelser. Nå er det over og jeg skal tusle ut i verden alene – igjen. Sånn føltes det helt til jeg tok en viktig samtale denne uka.
Jeg var i klosteret på Grefsen og hadde en sjelesorgssamtale. Det er alltid oppklarende fordi det plasserer ting der det skal være. Det er en tid for alt – alt som fødes skal ”dø”. Mens jeg sitter i samtalen kommer min kjære pater inn med et brev til meg. Han visste at jeg skulle snakke med en av søstrene og ville være sikker på at jeg fikk brevet før han reiste på ferie. Han vill være tilgjengelig slik at jeg kunne stille spørsmål om nødvendig. De viser meg en omsorg jeg blir helt satt ut av. De forstår hva jeg går igjennom og møter meg i dette på en måte som jeg aldri har opplevd maken til.
Brevet inneholdt en artikkel om kvinnen Dorothy Day, en kvinne pateren min ser jeg har noen fellestrekk med. Kvinnen i artikkelen snakker om et brudd hun hadde: ” Det gikk flere år før jeg våknet om morgenen uten å kjenne lengselen etter…Savnet var vedvarende. Det var prisen jeg betalte”. Denne artikkelen og samtalen med nonnen har satt ting på plass i meg og jeg kan se en ny horisont med ro i sjela.
NADA jobber med utdanning av supplerende og støttende metoder til primærbehandling for mennesker som sliter med traumer og ”fastlåste” liv. NADA står for National Acupuncture Detoxification Association og er en verdensomspennende organisasjon hvor helse og omsorgspersoner fra alle profesjoner; professorer innen helse og juss, sosialarbeidere og Likepersoner. Vi er et nettverk som samarbeider på tvers av kontinent, land og yrkesområder. I dette fantastiske nettverket skal jeg altså jobbe 100 % i Norge nå. Jeg skal møte mine kollegaer fra flere land og kontinent 6-7.sept. På denne konferansen som arrangeres av NADA Danmark, skal jeg snakke om NADA’s akupunkturprogram koblet på motivasjons- og læringsprogrammet ANTA. Sist , men ikke minst skal jeg ha ro og tid nok til å reflektere over det de andre på konferansen skal dele med meg som jeg igjen skal dele med de knappe 1000 medlemmene av NADA-nettverket her i Norge.
Glad jeg kjenner mitt mål så jeg kan forklare veien jeg går til dem som spør…
Meld dere på nyhetsbrevet mitt: klikk her
Når det du har skapt lever videre ved hjelp av andre, da vet du at du har lykkes. Det må være en stor gave å oppleve at også Retretten er livsdugelig uten deg. Etter å ha forsøkt å trå til for å redde et lokallag i Mental Helse, og se at det legges ned et par år etter at jeg forlot skuta, det er ikke godt. Så jeg gratulerer med liv laga arbeid i Retretten og lykke til med det skal fortsette med. (Jeg vet hva du har sagt om å være 56).
Ja det er godt å tenke på at andre trygger stedet så brukere fremdeles kan komme og få hjelp. Det setter jeg enormt stor pris på. Daglig leder har lovet meg at hun skal ta vare på brukere og medarbeidere og få Retretten til å skinne. Da er det enkelt å slippe taket. Men vi alle vet hvor mye slit som ligger bak å holde brukerstyrte og ideelle tiltak til å gå rundt. Det er ingen 9 – 17 jobb og det kreves mange dedikerte sjeler for å få det til. Deilig å kunne la andre ta over nå etter 17 år ved roret