Du er ikke alene

Til arbeid kopi

”Det surrer og surrer, jeg finner ikke fram… ” Ja jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt det samme. Diagnoser, håpløshet og utenforskap.  Alltid føle at alle andre var så mye bedre på alle plan, diagnoser som Suicidal og Borderline Personlighetsforstyrrelse, selvskader og tung rusmisbruker bidro jo til å forsterke det negative selvbilde . I min tid var ikke rusavhengighet noen diagnose som utløste pasientrettigheter, men det var forsøk på en del medisinering for å stoppe inntaket av rusmidler. Det hjalp ikke stort – jeg rusa meg like hardt. Hverdagen var slitsomt og ønske om å forlate livet var stort.

Med årene som rusfri – uten noe som har forstyrret hjernens eget signalapparat og en trygg tillitsperson og kunnskap om årsak og virkning, forsto jeg hvorfor livet hadde utviklet seg i den retning det hadde gjort. Symptomene av diagnosene er ikke forsvunnet, de blusser opp med jevne mellomrom. I dag vet jeg årsaken til at disse kommer og siden jeg er rusfri og har gode samtalepartnere, får de ikke så dratt meg så langt inn i mørket at destruktive løsninger blir benyttet.

Skammen – utenforskapets mor – var årsaken til at rusen kom tidlig på banen og ble en redning, men selvmordstanker og selvskading kom først. Skammen hindret samtaler som kunne lede til hjelp. Ensomheten ble verre og verre jo eldre jeg ble. Jo mer og mer jeg forsto at jeg ikke hadde noen verdi og var et uønsket menneske, ble distansen til menneskene større og selvskading og selvmordsplaner opptok de fleste av døgnets våkne timer.

I dag når jeg får disse slitsomme tanker har jeg lært å spørre meg selv; Hvorfor tenker jeg sånn nå? Jeg snakker med mine tillitspersoner og de hjelper meg til å sette ting på plass og de gir meg mot til å handle og stå i konsekvensene av valgene jeg tar. Noen ganger gir innsikten og valgene indre jordskjelv som etterlater seg både usikkerhet og angst, men det kan jeg snakke høyt om til visse utvalgte.

Jeg ber mine bønner for den innsatte – og alle andre som sliter med livet og destruktivitet som holder dem fanget og at de finner veien til det oppbyggelige. Jeg vet hva som kreves av egeninnsats , jeg vet hvor vanskelig det er å finne noen man kan stole på, men jeg vet også at det finnes gode mennesker der ute som ser og forstår og vil gi deg en hånd. Alene kan vi ALDRI klare oss.

Stopp ikke opp med å si: Vannet er vått- spør heller om hvorfor

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: