” Hei Rita! Du kjenner ikke meg, men du kjenner broren min. Du skjønner storebroren min sitter i Ila fengsel og lillebroren min hadde rustrøbbel. Storebroren min gikk på et kurs med deg i Oslo fengsel om vold og ba lillebroren vår om å snakke med deg. Han gikk på et ANTA-kurs i Oslo. Siden dro han i militæret og har fått jobb der nå og er i utlandet for tiden. Jeg satt på Bredtveit kvinnefengsel fram til i våres og fikk boka di av mora mi til jul. Den er fin og psykologen jeg har nå jobber sammen med meg med den. Og nå skal jeg på ANTA-kurs i Haugesund”
Det er ikke første gangen jeg får en slik telefon, det begynner å bli så mange jeg har hatt i ANTA-kurs og forskjellige kurs i fengsel så jeg kjenner ikke alle igjen. Men denne søskenflokken kjente jeg igjen. De hadde hatt mer enn gjennomsnittet med problemer knyttet til rus, vold, kriminalitet og psykiatri. Noe som heller ikke er så ukjent når personen har hatt problematferd fra tidlig barndom og rusdebut før tenårene.
Personer jeg har hatt på ANTA-kurs har hatt de flotteste ønsker for seg selv. Alt fra ingeniør for bevegelige deler til jordmor og har lykkes med det. Til og med en som ville bli politi og ble det ( han kom før han fikk noe på rulleblad). Det har vært utrolig moro å være i heia-gjengen deres. Knall og fall, stryk på eksamen og tap av jobber på målstreken, men de har gått på gang på gang. Derfor var det veldig fint å høre at lillebroren til hun som ringte meg hadde lykkes med å få en jobb jeg vet han drømte om.
ANTA-kurs alene er jo ikke nok, så nå tar kvinnen kontakt med sin ruskonsulent og ser om det er mulig komme på institusjon eller om hun kan få en poliklinisk oppfølging, leilighet og hjelp av NAV til å ta en utdanning.
Mitt liv er ikke Ditt liv…har jeg alltid hatt fremst i panna. Hva hun ønsker for sitt liv skal jeg ikke si, men jeg kan love at jeg skal være i fremste rekke å heie henne frem mot mål