Kunnskap og livserfaringer hjelper.

 

Vi bærer HÅPET for dem til de klarer å bære det selv

Det er mange veier inn i en avhengighet og like mange ut av den.  Når vi skal snakke om hva som hjelper, må vi være tydelige på hva vi snakker om: Skaderedusering eller rusfrihet. Siden jeg arbeider primært for mennesker som vil ut av alkohol, medisin- og/eller narkotikamisbruk, kriminelle samt de som sliter med spiseforstyrrelser, selvskading og gambling og på en oppfordring fra noen  som har fått hjelp via mitt arbeid vil jeg å dele min erfaring er.

Jeg har arbeidet for mennesker i de nevnte gruppene i 20 år. Primært under formålet Hjelp til videre hjelp. Det vil si at den hjelpesøkende skal få hjelp til å finne frem til rett tiltak etter behov.  Dette arbeidet er utført på det som man kan kalle lavterskeltilbud og hvor rusfrihet er en forutsetning slik at personene kan nyttiggjøre seg veiledningen. Lavterskel betyr at den hjelpesøkende kan  komme uten timeavtale, det koste ikke penger og det ble ikke blir ført  journal og  ingen trenger å oppgi personalia. Jeg har vært tilgjengelig på telefon 7 dager i uken, 365 dager i året fra kl. 08.00 – 22.00  på telefon. På de dagsentrene jeg har arbeidet er det blitt gitt akupunktur og det  arrangeres  lærings- og motivasjonskurset, ANTA, flere ganger i året.

Det er mange årsaker til at man utvikler avhengighet og misbruker  ett eller flere stemnings- og tilstandsforandrende midler, spesielt avhengighet til midler med et ruspotensial. Enkelte kan være genetisk disponerte. Andre igjen har utviklet dette gjennom hyppig bruk over en lang periode. Enkelte kan ha utviklet det via det miljøet hvor de har hatt sitt sosiale liv. De kan ha hatt smerter eller andre lidelser som har krevd at de har måttet bruke reseptbelagte vanedannende medisiner. Slik jeg ser det må derfor også tilnærming og behandling baseres på individuelle hjelpe- og tjenestetiltak. Målet for den hjelpen som skal gis, må være tydelig definert av både tjenestemottaker og -yter.

Når mennesker med et avhengighetsproblem oppsøker meg eller tiltaket jeg arbeider for, kommer alle av samme årsak: De har en livssituasjon de ønsker hjelp med å komme ut av.  Da har som regel avhengigheten og bruken kommet ut av kontroll. Det leder til at de føler at de ikke fungerer i hverdagen på den måten de ønsker. De kan føle at livet deres er meningsløst, og at de ikke er til nytte verken for seg selv eller andre. I veldig mange tilfeller så har de mistet familie, barn, foreldre og søsken –­­og/eller annet som har betydd mye for dem. Altså de vanligste konsekvensene som følger misbruk av rusmidler.

Via ulike veier kommer mennesker i kontakt i meg og tiltakene jeg arbeider for. Noen via lege, NAV, distriktspsykiatriske sentre, institusjoner, fengsler eller kriminalomsorgens friomsorgskontorer, men aller mest via familie, venner og bekjente. De som kommer føler ofte at de har forsøkt alt og allikevel aldri har klart å nå sine drømmer og mål. De kan ha vært i alt fra polikliniske dagtilbud, kort- og langtidsbehandlingsopphold, barne- og ungdomsinstitusjoner hvor fokuset har vært endring av rusvaner, til psykiatri og fengsel. Mange kan ha klart seg godt så lenge de har vært i et beskyttet miljø, men ramlet raskt tilbake til rus og annet destruktivt levesett når de er skrevet ut eller løslatt. Alle disse forsøkene har også  bidratt til at de ikke tror det er noe håp for dem, og at de bare  får gjøre så godt de kan ut av sin skjebne. Når dette er sagt, så må det også sies at en god del kommer til meg og tiltakene fordi de ikke trenger eller ønsker å oppsøke offentlige tilbud hvor de må oppgi hvem de er og få rusmiddelproblemet i papirene sine.

Problemet er ofte at personen som er avhengig av rusmidler, ikke har kunnskap om dynamikken i avhengigheten. Ofte mener mange at de kan bruke de midlene med ruspotensial som de normalt ikke benytter til daglig, og at de kun skal bruke sitt foretrukne rusmiddel noen ganger i året.  I de aller fleste tilfeller når personen med alkohol- eller annen rusmiddelavhengighet som oppsøker hjelp, så handler det om for dem å få kontroll over bruken. Målet deres er at de skal kunne klare å bruke alkohol og/eller andre rusmidler som folk flest. De har sjelden tenkt at de skal eller må slutte helt å bruke ett eller annet middel med ruspotensial. For eksempel er det svært mange med misbruk av illegale rusmidler som ikke ser på alkohol som et rusmiddel, og de opplever det som trygt å drikke. Personer med alkoholavhengighet tror ikke at beroligende og sovepiller gitt av legen er usikkert for dem å bruke. Det vi også ofte opplever, er at veldig få anser cannabisbruk som et problem.  Dessverre så får de ofte støtte i hjelpeapparatet og av nærstående om at dette er helt ok å bruke, så lenge de holder seg unna de tyngre stoffene og alkoholen for dem med alkoholavhengighet. Vi opplever ofte at det er denne «støtten» som er nok til at den med rusmiddelavhengighet faller tilbake til det rusmidlet som personen selv føler gir dem den stemningen de egentlig ønsker seg. Forskning viser at når man engang har utviklet en avhengighet til midler med ruspotensial, så kan man aldri helt trygt innta noen midler som skaper en ruseffekt.

Mangel på kunnskap er som kjent også mangel på løsning.

I min veiledning støtter jeg meg til  Verdens helseorganisasjons (WHO, 2010) og den amerikanske psykiaterorganisasjonens forståelser av avhengighet og slik begge definerer avhengighetssyndromet (APA, 2013). Kriteriene i disse manualene er noe personen med rusmiddelavhengighet gjenkjenner. Spesielt nikker de fleste gjenkjennende til punkt 4 i APA (2013): «Det forekommer en vedvarende trang til eller mislykkede anstrengelser for å redusere eller kontrollere stoffbruken.» De blir svært glade når de ser at dette ikke er spesielt for dem, men at det gjelder alle som har utviklet avhengigheten.

Slik jeg ofte gjør er  sammenlikne avhengighetssyndromet med en allergisk reaksjon. Det vil si at ved inntak av visse midler, så får man en unormal reaksjon. Kunnskapen jeg videreformidler tilsier at det er den som har allergien eller avhengighetssyndromet, som selv er ansvarlig for å forebygge tilbakefall til uønskede reaksjoner. Det innebærer at når man får en unormal reaksjon på et stoff, er den eneste løsningen å holde seg borte fra det stoffet som utløser ubehag og smerte. Hos personer med avhengighet blir det et viktig tiltak å holde seg totalavholdende fra de midler som utløser et ødeleggende og destruktivt atferds- og reaksjonsmønster.

Siden jeg primært arbeider i tiltak hvor det er Erfaringskonsulenter/Likepersoner, så bygger  misbruks- og tilbakefallsforebyggede kompetanse mye på egne erfaringer og at dette blir formidlet til hjelpesøkende på en ikke dømmende og nedlatende måte. Slik jeg ser det er en forutsetning at medarbeidere  med egenerfaring også har kunnskap som er forankret i en formell  kompetanse.  Det er personen selv som bruker ulike psykoaktive stoffer som kan avgjøre om de har et avhengighetssyndrom og ta valg utfra det for å nå de målene de har for sitt liv. Kommer man frem til at man har utviklet en avhengighet, så må man også tilegne seg kunnskap som kan bidra til å forebygge tilbakefall. Den sikreste måten er å være totalavholdende fra alle midler med ruspotensial. Prof. Jørg Mørland henviser til forhold knyttet til krysstoleranse ved at de ulike midler med ruspotensial kan vikariere for hverandre. Det vises til at totalavhold er det sikreste forebyggende tiltaket. Når vi leser kriteriene i ICD-10 (WHO, 2010) og DSM V (APA, 2013) ser vi at de er av samme mening som den Mørland (2002) viser til. Den sikreste kilden  personen med rusavhengighet har, er personens eget levde liv og egen erfaring med bruk av rusmidler og dens konsekvenser av dette.

ANTA-kurs – Lærings- og motivasjonsskurs

De ulike tiltakene jeg arbeider for har som mål å bidra til at den som har avhengighetssyndromet, gjøres i stand til å ta det ansvaret som nødvendig for å få til den endringen kursdeltageren selv ønsker. For å hjelpe personen som misbruker ulike rusmidler, får gis det et lærings- og motivasjonskurs omtalt som ANTA-kurset (ANTA = alkohol, narkotika, tabletter og andre avhengigheter). Det er et redskap for å hjelpe mennesker som ønsker seg ut av misbruket, og som vil ha hjelp til å forebygge tilbakefall. Dette er et kursopplegg som bidrar til at personen med en definert avhengighet eller et destruktivt atferds- og handlingsmønster lærer noe om dynamikken i avhengighet og vaners makt.

Hovedfokuset i ANTA-kurset er at ethvert misbruk av stemnings- og tilstandsforandrende middel kun er et symptom – for enkelte et symptom på at man en gang i tiden ikke hadde det som skulle til for å håndtere livet og hverdagens utfordringer så godt. Personen fant hjelp i ulike psykoaktive stoffer eller adrealinaktiviserende aktiviteter (Bergstrøm, 2012) for å kunne fjerne seg eller mestre situasjonen mentalt og følelsesmessig.

ANTA-kurset er ikke et terapiprogram for ulike lidelser som kan knyttes til rusmiddelmisbruk. Det er et kurs som kan være med på å sette ord på det som kan være årsak til at man søker løsninger som kan gi en opplevelse av mestring og velbehag, men som egentlig ikke gjør annet enn å skape problemer. Det personen avdekker i kurset, kan de ta med seg videre til sin behandler.

(All info om ANTA-programmet: https://anta.blog/)

Likepersonsarbeid hånd i hånd med fagligheten

Man må finne ut hva som er årsaken for det brukermønsteret som har ledet til misbruket og siden avhengighet.  Gjennom kursopplegget lærer man å se sammenhenger mellom årsak og virkning. Mye av kursprogrammet bygget på psykodynamisk  og kognitiv teori. I den delen som kun er for personer med alkohol- og annen rusmiddelavhengighet, har kursleder selv rusmiddelmisbrukerbakgrunn. Det er et krav om at kurslederne selv er totalavholdende og at de bruker sine erfaringer som eksempler. Eksempler på hva som var deres vei inn i avhengigheten, hvordan det var når de brukte psykoaktive stoffer, hva som bidro til at de stoppet, og hva de gjorde for å få det slik de har det i dag.

Det er ikke slik at kursleder har sett lyset, og at det er dennes vei som er den eneste. Kursleder skal koble sin teoretiske kompetanse opp mot egne livserfaringer. De har innsikt og kunnskap om at det å slutte å bruke et middel med ruspotensial kun er begynnelsen på en gjenreisnings- og rehabiliteringsvei. For noen er det et langt lerret å bleke med mye knall og fall. For andre igjen kan den teoretiske kunnskapen være nok for å få til den endringen som er nødvendig i forhold til det målet de har.

 Individuell behandling og tilnærming

Det eneste en person med rusmiddelavhengighet har til felles med en annen rusmiddelavhengig, er at de får problemer når de inntar midler med ruspotensial på en slik måte at de aktiviserer triggere, som igjen kan utløse rusmiddelmisbruket. De kan ha ulike oppvekstvilkår, barne- og ungdomsår, utdanning, yrkesliv og annet. Derfor må vi se det enkelte mennesket vi har foran oss, for å kunne gi en hjelp som kan fungere for dem. Om det er en person som gir sterkt utrykk for at han eller hun ønsker å bli rusfri, må vi gjøre alt vi kan for å finne den hjelpen som skal til. Vi må se hele mennesket. Mange, spesielt de som har hatt et tungt rusmiddelmisbruk siden barndom eller tidlig i tenårene, mangler ofte ord for hva som kan være galt. Følgelig må vi som samarbeider med dem, kunne forstå hele deres historie og det livet som leves i dag, for å forstå hva som kan være årsaker som kan utløse behovet for å handle destruktiv.

Det er ikke slik at alle som har utviklet et tungt rusmisbruk alt fra tidlig ungdomstid, nødvendigvis har hatt en dårlig barndom. Forskning viser i dag at det kan være en genetisk årsak bak utviklingen av en rusmiddelavhengighet. Vår erfaring er at de med en god oppvekst, og som likevel har utviklet avhengighet, fikk en enorm god opplevelse med primært alkohol, kokain eller hasj ved første forsøk. Det er som en følelse ”av å komme hjem”. Mørland gir oss et godt bilde av dette i artikkelen ”Hjernens ulykkelige forelskelse”. Poenget her er at når noen begynner å bruke rusmidler i ung alder, så kan de ha mye til felles med dem som har en mindre bra barndom.

En avhengighet går ikke etter posisjon og status, ingen er immune mot å utvikle dette.  Jeg  alt fra mennesker som ble født med rusmiddelabstinenser, til dem som kan slite med traumer fra ulike type overgrep – fysiske, psykiske, seksuelle, krigstraumer. Videre til dem som har festet og drukket alkohol jevnlig og supplert med piller for å få sove, for ikke å glemme alle de som har røyka hasj og marihuana i mange år, og som tror at de har brukt et rusmiddel som ikke er avhengighetsdannende eller som gir fysiske og psykiske konsekvenser. Det som er felles for alle, uansett årsaker, er at de må være totalavholdende fra midler med ruspotensial for å være på den sikre siden med tanke på tilbakefall.

I alle år har jeg arbeidet under slagord: «Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men å finne en mulighet til å slippe.» I tillegg til å være totalavholdende må man samtidig  få hjelp til å se hva som kan være triggere, og som utløser et tilbakefall. Kunnskapen om dette er enormt viktig, spesielt for dem som har mange tidligere forsøk på å få kontroll over rusmiddelbruken. ANTA-kurset gir slik kunnskap. Der lærer man alt om dynamikken i avhengigheten og hvorfor det er viktig å ha fokus på totalavhold. Siden går vi gjennom de ulike utviklingsstadiene i avhengigheten og hva som er de vanligste abstinenssymptomene, hvor lenge de kan vare og hvorfor de må være på vakt om de inntar medisiner med ruspotensial for å dempe absistensubehaget.

Deltakerne får også kunnskap om de ulike fasene med abstinenser. Den første fasen er avrusningen. Deretter følger det som kalles det postakutte absistenssyndrom (Gorski & Miller, 1986). Dette er reaksjoner som kommer flere uker etter selve avrusningen. Symptomene på dette kommer også med jevne mellomrom ca. hver 12. uke, opptil flere måneder etter siste inntak. Kursdeltakerne får også innsikt i hva som skjer  i overgangsfaser (Culberg, 1978), og hvorfor kroppen reagerer på en slik måte at vi kan oppleve at vi er depressive. Her blir man gjort oppmerksom på at dette er en normal reaksjon. Dette er en tid da kroppen og sinnet trenger å orientere seg på nytt og stabiliseres før den kan fungere som normalt. Overgangsfasene og disse reaksjonene oppstår gjerne når man skrives ut av institusjon, løslates, flytter eller begynner i ny jobb eller på en utdanning.

Videre får man kunnskap om hva som er traumereaksjoner. Veldig ofte vet ikke den som har vært utsatt for krenkelser og overgrep, at dette er opplevelser som må bearbeides slik at opplevelsene ikke skal gi grunnlag for re-traumatisering.  Det er ikke uvanlig at personer med rusmiddelavhengighet kan ha traumer og at de samtidig lever liv hvor de re-traumatiseres. I mange tilfeller blir et tilbakefall utløst av traumereaksjoner, og derfor er det viktig at man får lære mer om dette.

Gjennom ANTA-kursets og den innsikten man får, klarer man også bedre å forstå at alle feilskjærene  man har hatt tidligere, ikke har noe med intelligens å gjøre. Dette bidrar til håp, som igjen utløser energi til ikke å gi opp. Derfor er det viktig at man selv får kunnskap om mulige årsaker til at man utviklet en avhengighet og hva som kan være grunnen til at man havner tilbake i misbruk.

Personer som har vært utsatt for rusmidler i fosterlivet, eller hatt en oppvekst med foreldre og omsorgspersoner som selv er aktive rusmiddelmisbrukere, er mer sårbare for å utvikle et avhengighetsproblem enn de som vokser opp med foreldre uten et slikt problem . Min erfaring er at de som er født med en eller annen abstinens, vil ha et oversensitivt sentralnervesystem. De vil ikke bare ha problemer med dette i starten på livet, men også i resten av livet, og rammes spesielt hardt når de står i følelsesmessige utfordringer. Dette er noe som kommer veldig tydelig frem hos personer som har hyppige opphold i kriminalomsorgen.

Flere av dem som oppsøker oss, mener de har ADHD. Etter noen samtaler kan noen fortelle at de har vært i barnehjem så å si siden fødsel fordi mor og far misbrukte alkohol – eller narkotika. Da  hjelper å få litteratur om symptomer som er klassiske for barn født av mor med rusavhengighet (fødalt abstinenssyndrom, fødal abstinenseffekt, neontalt abstinenssyndrom). Vi oppfordrer til å samtale mer om dette med behandler eller lege. Uansett hva man måtte ha av diagnoser, ADHD eller FAS/FAE/NAS, må man være spesielt oppmerksom på alt som stimulerer sanseapparatet. Dette kan raskt skape en følelse av å ha et kaos inni seg som man ikke klarer å regulere. Det er i slike situasjoner en person med disse diagnosene kan få tilbakefall for å stilne indre uro og ”huekjør”.

NADAs akupunkturprogram

Dette er et standardisert øreakupunkturprogram hvor man setter fem nåler i hvert øre. Dette programmet ble utviklet av dr. Michael Smith ved Lincoln Hospital, avdeling for rus og psykisk syke, Lincoln Recovery Center, i Bronx i USA i 1974. I 1985 ble det dannet en organisasjon for leger, dommere og akupunktører fra hele USA som fikk navnet National Acupunkture Detoxificaton Association. Derav navnet NADA, og siden har det spredd seg til hele verden. Dette akupunkturprogrammet reduserer hormonet kortisol, og det igjen gjør at immunforsvaret blir sterkere, sånn enkelt sagt. Rusmiddelavhengige og pårørende har mye emosjonelt stress som er kortisolfremmede og derfor opplever de ofte øyeblikkelig følelsesmessig bedring ved behandling. Det er en rekke studier som kan bekrefte dette. Jeg viser alltid til Psyk. Anne Berman tok sin doktorgrad om innsattes helse viser at dette akupunkturprogrammet er hormonbalanserende. Ulike studier viser at dette kan bidra til at personen opplever ro, og de har mindre angst og depressive følelser. I tillegg reduserer det abstinenssmertene (www.nada-norge). Dette akupunkturprogrammet benyttes av både offentlige og private helse og omsorgstiltak i Norge og det har vært en kraftig vekst av det etter at jeg ble utdannet til å være trener i Norge.

Evidence For The Nada Ear Acupuncture Protocol: https://acudetox.com/phocadownload/Research_Summary_2013%20(2).pdf

Oppsummert

Det jeg  opplever som hjelper personer som har utviklet et avhengighetsproblem, er at de får kunnskap om dynamikken i selve avhengighetssyndromet. Deretter at man får hjelp til å se hva som kan være årsakene til at man havnet i en slik situasjon, og at alle støttes på veien mot det målet de selv ønsker. Alt arbeid må være strukturert og målrettet med tydelige definerte mål  og delmål. Jeg har sett at uansett hvor tungt misbruket  har vært, klarer de raskere å endre på det som gjør det vanskelig i hverdagen  når de selv får kunnskap om årsakene til problemene sine. Tross alt så sitter de som alle andre med sine levde erfaringer og kunnskap om sitt eget liv, og disse livserfaringene er svært verdifulle i gjenreisnings- og tilfriskningsarbeidet, der mye handler om å finne nye løsninger på sine personlige utfordringer. I tillegg så hjelper det på at hjelpe- og tjenesteapparatet ser hele mennesket og gir personen den hjelpen vedkommende har behov for.

Kurs for helse og omsorgspersoner/Erfaringskonsulenter/Likeperosner

18. februar 2019 starter jeg opp undervisning på NKI om avhengighet og misbruk – et kurs som bygger på denne kunnskapen og kurset er åpent for alle.

https://www.nki.no/velg-ditt-studium/avhengighet-og-misbruk

Kildehenvisninger finner man i kompendiet til ANTA-kurset: Nilsen, Rita, Gangdal, Jon (2017) Veien fram går først tilbake, Oslo: https://anta.blog/salg-av-boker-og-annet/

ANTA-kursene arrangeres:

IOGT Norge og deres Sammen Sentre: http://iogt.no/om-oss/hva-gjoer-iogt         

Havang brukerstyrt senter, Lillehammer: https://havang.org/