Sist uke arbeidet jeg med innsatte i Sandeid fengsel. Der deltok 7 staute karer. Det tok ikke mange timene før min assistent, Jørn Hansen og jeg opplevde at vi hadde tillit. Og med tillit vokser HÅPET.
Som Likepersoner med 17 og 22 år totaltavhold fra alkohol – og narkotikamisbruk hadde vi noe å komme med for dem som sitter der vi en gang satt: fortvila, ensom, redd og uten håp. Jeg har min historie, min kunnskap og vilje til å dele den med kun en ting for øye: gi HÅP til den som kommer etter meg. Det samme har Jørn.
I helgen har jeg slitt noe voldsomt. Det er lenge siden jeg har blitt så satt ut av den fortvilelsen jeg opplevde hos noen av kursdeltagerne. Det er med en stor sorg jeg ser hvordan de unge må slite for å finne fotfeste. Terskelen for å få rett hjelp er så høy at de færreste kommer i posisjon til å få den. Den tiden et skakkjørt liv trenger for å rette seg opp får de ikke. De eksistensielle behovene som; egnet bolig, forutsigbar inntekt, jobb eller utdanning og trygt sosialt nettverk, er heller ikke på plass. Samtidig som jeg så hvor skjøre disse utseendemessig tøffe var, kvernet også stengningen av Retretten i hode mitt. Jeg så for meg brukere som holder seg samlet ved å bruke Retretten som et ankerfeste i sine kaotiske liv og mine tidligere kjære medarbeidere som har jobbet der mellom 16 og 9 år. Det ble rett og slett litt mye for meg og det er mange tårer som er felt i helgen. (Må takke Reidun som kom inn til meg og ga meg en skulderen jeg kunne gråte på).
Den 31.juli 2018 hadde jeg min siste arbeidsdag i Retretten. Der har jeg fått gi HÅP til dem som har slitt på grunn av eget eller andres avhengighet og misbruk, i og utenfor institusjon og fengsel. Hver dag, 7 dager i uken 365 dager i året i 20 år har jeg utført dette arbeidet. 16 år av dem som sagt i regi av Retretten. Etter 16 år med mye ansvar, alvorlig sykdom med kreft og hjerteoperasjon uten sykemelding og i tillegg til å jobbe med kjerneoppgavene ble det for mye. Men årsaken til at jeg trakk meg ut handlet aldri om brukere av Retrettens tjenester. De har aldri blitt for mye for meg!
Nå som det smalt i Retretten har flere sagt til meg: Godt du kom deg ut i tide og har kommet deg videre….
Kommet meg videre?
Nei, jeg har ikke kommet meg videre! Jeg vil ikke komme meg videre! Jeg vil gjøre akkurat det jeg har gjort de siste 20 årene. Det ble ikke sånn at jeg kunne fortsette med det i Retretten, men jeg får gjøre det i regi av IOGT i Norge og Havang brukerstyrt senter i Lillehammer, og det er jeg ekstremt takknemlig for. Nøyaktig det styret i Retretten og jeg så for oss i 2017 at vi skulle gjennomføre i Retretten, er jobben jeg nå gjør. I dag når jeg ut til enda flere enn jeg gjorde tidligere. På få måneder er det nå 4 brukerstyrte ukentlige Support-grupper rundt om i landet, en ny Veivalggruppe i fengsel og flere er planlagt av IOGT og Sammen Sentrene deres Og her, i dette arbeidet, skal jeg være så lenge jeg har en mulighet. Jeg vil være et lite lys i mørke for dem som vil ha det. Videre i livet skal jeg ikke!
Støtter deg 100%!
Tusen takk Per