Rita gjør noe hun ikke kan…

Fire uker ferie etter et år som har vært svært turbulent. Ja da skulle jeg vel ha gjort masse annet enn å skrive et nytt kurskompendium for NADA Norge, pluss forberede ANTA-kurs for IOGT i Haugesund. Men det ligger vel noe i: Du får det når du skal ha når du skal det…

Ved at jeg nå går igjennom hele det gamle kompendiet jeg skrev i 2005 så får jeg mye repetisjon på noe som er svært viktig. Det er fort gjort å glemme at følelser ikke har noen alder og de snakker til deg på den måten de skal. Varsle om tidens tilstand. Det vil si: er det noe jeg burde stoppe opp og reflektere over før jeg haster videre?

Det viktigste spørsmålet jeg må stille meg selv nå: Sitter jeg å jobber så mye for å slippe unna vonde og vanskelige følelser?

Det tar tid å være ærlig med svaret…

Jeg har kjent på maktesløshet, jeg har lyttet til fortvilelser som nesten har revet meg i filler, gråten har fått fritt utløp, sinne og hevntanker har fått brenne ut med timene og dagene som har gått, så de vonde tankene og følelsene flykter jeg ikke fra.

Samtaler om fremtiden med mine nærmeste da jeg hadde det som værst i 2018, hvor jeg satt med en opplevelse av at noen ønsket å ta livslysten fra meg, som ville meg vondt med sine løgner, ryktespredning og baksnakking, gjorde en forskjell. Jeg kjenner mine livsmål, jeg vet hva jeg vil med livet mitt, så arbeidet mot disse målet har ikke bare gitt meg livslysten tilbake, men også glede og energi.

Så det å ha ferie, ferie som jeg forstår andre har det – og ikke gjøre noe av det jeg gjør til vanlig – er noe jeg ikke kan, men jeg er takknemlig for at jeg kan gjøre det jeg elsker i ferien min uten at jeg trenger å tenke på at nå må jeg legge meg, gå i et møte eller ta en telefon…