Goooooo’ mooooooooorgen! I dag gledet jeg meg til å komme på kurset for å lære mer om hva som er galt med meg…Ser jeg kan rette opp en del selv nemlig, sa en av de varetektsdømte som deltok på ANTA-kurset i Haugesund fengsel denne uka.
En annen delte sine opplevelser ved arrestasjoner: Det er deilig å komme inn i fengsel. Når dem hiver meg på glattcella kan jeg slappe av…Jeg sovner tvert selvom jeg vet jeg skal bli jævla sjuk…Av og til håper jeg at det skal gå noen måneder før dem slepper meg ut igjen… Dette har jeg hørt mange ganger, første gangen så trodde jeg den innsatte tulla med meg. Men dessverre så er det ikke fleip for mange av gjengangerne i kriminalomsorgen.
Tenk hvilket liv som leves når fengslet blir ansett som en sydhavsøy hvor freden og roen kan senke seg…
Hjelp til å hjelpe seg selv
Denne uka hvor jeg har vært i Haugesund fengsel (Haugå) har tankene mine gått tilbake til en som fortalte meg sin historie. Han hadde fengsel som sin livsløsning . Dessverre så lever han ikke lenger, men han fikk oppleve noen gode år som rusfri og suksess på det han hadde drømt om fra han var liten.
Jeg vokste opp med han og som mange andre i det miljøet jeg var, hadde han svært vanskelig hjemmeforhold. Da vi var små hadde vi det mye moro sammen. Han var i perioder borte hvor han fortalte at han hadde vært på reise med familien. En dag ble han plutselig helt borte og jeg så han ikke igjen før jeg traff han i Oslo fengsel.
Det viste seg at livet hans fra før barneskolen hadde handlet om institusjoner og fosterhjem inntil han som 15 åring fikk sin første varetekt. Fengsel var helt frem til jeg traff han etter nærmere 35 år stedet han hadde samlet krefter og gått på skole.
Jeg fikk snakke med han 4 dager i uka i mange måneder igjenom hans deltagelse i Veivalget og akupunktur og ved hans siste løslatelse hadde han skrevet en realistisk handlingsplan. Han fikk §12-soning ( siste del av straffen i rusinstitusjon) og siden en plass på et ressurs-senter hvor han bodde første året av studiene han hadde kommet inn på. For å fullføre studiet måtte han flytte bort fra Oslo og ordnet seg både hybel og liten jobb. Hele veien hadde jeg fulgt han. Inn på institusjonen til forsamtale , gjennom ukene i behandling, så DPS også i hans ansvarsgruppe, men jeg var kun en samtalepartner for han. Ikke ett eneste sted utenom våre personlige samtaler åpnet jeg munnen. Han tok selv styringen i ansvarsgruppen sin. Han inviterte alle til møte, fortalte hva han trengte av hjelp og at han forventet at de stilte opp. Og det gjorde de. Jeg var kun bisitter og fulgte med han som et ekstra par ører. Det var et svært krevende studie og da han gikk ut var han skolens 4 beste elev. Jobb sto å ventet på han og der var han helt frem til sykdom tok han.
Den unges viktige gjennomtenkte spørsmål
Her jeg sitter nå går tankene mine spesielt til den yngste som var i gruppa i Haugesund fengsel. Knapt bikka 20 år. Han hadde tegnet en tegning han ga meg på avslutningen fredag. Han og jeg hadde mye til felles selv om han er nesten 40 år yngre enn meg. Han var lei seg for at ingen hadde fortalt han det han hadde fått vite igjennom dette ANTA-kurset tidligere.
Han spurte først: Har du noen gang tenkt at det ikke var HÅP for noen av dem du har jobbet med i fengsel?
Jeg svarte tilbake: Det står i mine papirer at jeg er Behandlingsresistent (ikke behandlingsbar) – på bakgrunn av mine egne erfaringer har jeg derfor ALDRI hatt slike tanker.
Han fulgt opp med et hjertesukk: Du må aldri slutte å jobbe med oss…mange kødder med livet vårt forstår’u
Godt å tanke på at jeg aldri jobber med dem, men for dem et lite stykke på deres egen livsvei…
____________________________________________________________________________