Uka’s refleksjon fra Tromsø

HÅPet ligger i det vi ønsker skal komme – det vi drømmer om å få oppleve – ikke i det vi alt har. Jobben for å komme dit vi ønsker oss må vi selv ta. Det hjelper ikke å lete etter syndebukker – verken ved å se på seg selv som den problemfylte eller andres atferd som årsak til at man ikke får endret sin skjebne. Av ulike årsaker klarer ikke vi mennesker alltid å se rekkevidden av våre egne ord og handlinger. Det gjorde kanskje heller ikke de som en gang hadde eller påtok seg rollen som våre veiledere.  Det gledelig for dem som oppsøker meg er at de er myndige og kan velge bort det som skader dem – de kan fortsette å oppsøke tiltak som kan hjelpe dem så de kommer på rett kurs mot sine livsmål.

Hvert eneste kurs, en til en samtaler, foredrag eller temakvelder jeg holder gjør det vanskelig å glemme hvor jeg kommer fra. De mange personlige delinger jeg får høre tar meg ofte tilbake til mine første famlende steg som alkohol, narkotika og pillefri. Samtalene jeg deltar i gir meg en sterk påminnelse på at jeg har måttet flykte inn i andre tilstands-og stemningsforandrende metoder fordi livet som alkohol- og rusmiddelfri var så vanskelig. Det eneste jeg visste var at jeg ikke orket mer rus, men hadde ikke piling på hvordan et liv skulle leves i storsamfunnet ei heller ikke hva jeg skulle strekke meg mot for jeg hadde ingen ord eller bilder på noen drøm. Siden jeg var så usigelig redd mennesker hadde jeg heller ingen å be om hjelp når mine indre kamper var i ferd med å ta meg.  Det eneste jeg kunne gjøre var å ty til metoder som forstyrret og støyet et jaget sinn.

Igjennom årene som har gått har jeg fått en erfaring med at vi finner det vi trenger på livets vei så lenge man er i bevegelse og på søken etter noe som vil hjelpe oss fremover. I alle fall når ens tilnærming og hensikt er ekte og ærlig. Ensomheten man kan kjenne når man står midt i mellom det kjente og det ukjente er slitsom – til tider svært forvirrende og enormt smertefull, men mye kan fødes i denne tilstanden om man har noe som gir oss HÅP om at ting vil bli bedre.

Først og fremst var det utdanningen som åpnet nye dører for meg – dører mot   en verden jeg ikke visste fantes. Jeg fikk kunnskap om at alt må læres og hvor avhengige vi egentlig er av sterke omsorgspersoner. Med bakgrunn i egenerfaring fikk jeg økt innsikt i hvilke konsekvenser som kan oppstå når det blir et tomrom i utvikling med hva som skjer om dette hullet fylles opp av tilfeldige «villedere».

Igjennom kurset og temakvelden jeg har holdt denne uka har jeg fått møte mange mennesker, noen svært unge i startgropa på noe helt nytt og uprøvd, mens andre har opplevd mange soloppganger og nedganger på i sin rusfrie vandring mot sine drømmer. Felles for dem alle er at de er på leting etter noe som kan tilføre dem flere svar på noen ordløse spørsmål for den livssmerte de bærer på. Uansett alder, kjønn og rusmiddelfri tid er at de er på vei bort fra det kjente og inn i noe ukjent, hvor en udefinert redsel og manglende kunnskap har vært – og er – det største hinder for at de kan klare å ta dem nødvendig grep i deres endringsprosess.

Denne uka som i de fleste arbeidsukene jeg har er mitt arbeidsoppdrag å videreformidle kunnskapen og erfaringene jeg har om helhet og at når vi skal hjelpes – eller hjelper oss selv – må hele menneske sees. Det gjør jeg ved å gi en forenklet innføring i utviklingsteorien, konsekvenser av en skjevutvikling og at både arv og miljø kan være faktorer som kan være årsak til ens valg.  Igjennom dette utvides deres egen forståelse av hvorfor mye har blitt som det har gjort for dem.

Ofte så er det ikke så mye som skal til for at det kan utgjøre en stor forskjell til det bedre. Bare det å få en dypere innsikt og forståelse av noe som tidligere kun har vært et ord uten et definert innhold åpner opp for mye. Det samme gjør det å få hjelp til å plassere ansvar der det skal være.

Når man får gjort opp sin egen reelle skyld slipper også den usunne og destruktive skammen tak og først da får man frihet til å arbeide i takt med sitt indre.  Feilplassering skaper bare mer problemer og økt smerte og det fratar den hjelpesøkende HÅPet og jeg kjenner ingenting som er verre enn det…

4 kommentarer til «Uka’s refleksjon fra Tromsø»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: