Uka’s refleksjon: Leaving Neverland – samtalen gir oss livgivende innsikt..

Leaving Neverland. Et samtaleemne blant mange i disse dager. Noen nekter for at overgrep kan ha funnet sted, mens andre mener hardnakket at det har skjedd. Felles for de fleste er at de har vanskeligheter med å forstå at det er mulig å utføre noe så forferdelig mot barn uten at såkalte oppegående tenkende voksne – ikke minst omsorgspersoner av eget kjøtt og blod – har avslørt den pedofile. Jeg ønsket ikke å gå inn i tematikken som i dette tilfelle vil gi et mediaskapt bilde av virkeligheten.  Et bilde som ofte blir veldig feil. Noe jeg opplever hver eneste dag i jobben min med avhengige rusmiddelmisbrukere. De færreste akjenner seg igjen i det vi leser aviser og ser på tv og av den grunn får mange heller ikke den hjelp de trenger på et tidlig tidspunkt.

Jeg følger ikke så godt med på det som skjer på tv, men diskusjonene om spillenekt av Mickael Jackson musikk i en tid på NRK ble godt dekket på radioen også og derfor hørte jeg dokumentaren som skulle sendes på tv. NRKs avgjørelse utløste et voldsomt engasjement og vi fikk høre mangt et argument for og i mot. Det var alt fra: personen er en ting, handling noe annet – ta mannen, men ikke kunsten og sikker mye mellom her som ble uttalt av både synsere og fagpersoner, men selv orket jeg ikke å engasjere meg i disse debattene.

Uansett hva vi mener så vet jeg at vi alle har våre egne grunner til hvorfor vi mener og ønsker det vi gjør. Alle ønsker å oppnå noe på bakgrunn av våre standpunkt på ett eller annet nivå: For mange ønsket de et bevis på at den de elsker musikken til ikke kan ha utført noe så forferdelig, noen ønsket å forstå en pedofilis handlingsmåte og jeg fordi dette er en verden jeg ikke vil inn igjen i uten at det er knyttet til mitt arbeid for mine Likepersoner som sliter med traumer etter ulike overgrep. Spesielt for de kvinner og menn som i tillegg har vært «barneprostituerte» og som kjenner på mye skyld og skam.

Siden jeg ble spurt av flere hva jeg tenkte følte jeg at jeg måtte se hele dokumentaren før jeg uttalte meg, så jeg forsøkte meg. Det tok 3-4 dager før jeg kom meg igjennom første episode. Jeg klarte ikke å få ting til å henge sammen og følte meg uvel hele tiden. Den ene som står frem som overgrepsoffer satt helt mekanisk og snakket til tider veldig detaljert om hva han hadde opplevd. Jeg kjente jeg ble kvalm og ble dratt inn i et følelsesområde jeg ikke har kjent på mange, mange år.

Ubehaget jeg kjente på var også fylt med en forvirring jeg ikke klarte å sette ord på. På mange måter følte jeg at jeg «stakk av» fra hele filmen fordi jeg istedenfor å følge ordentlig med okkuperte hode mitt med mange spørsmål: Jeg lurte på hvordan de orket å gjennomgå noe sånt en gang til og det med hele verden som publikum? Hva var grunnen til at den unge mannen måtte fortelle så inngående og detaljert om hva som skjedde i overgrepet?  Hvilke spørsmål fikk de unge menneskene som utløste denne historien  hovedpersonene i filmen tok oss med inn i? Hva tenkte de selv? Jeg forsøkte også å forstå hva målet til regissøren var. Hvorfor måtte de laget en dokumentar om dette grusomme, og for mange smertefulle, temaet og at det attpå til hadde fått et utspring i livet til et dødt verdensidolet som ikke lenger kunne forsvare seg?  Hvorfor virket alt så mekanisk og «dødt»?

I tillegg til det nevnte  tenkte jeg også litt på hvordan de  profilerte i dokumentaren ville få det når lyskasterne ble slukket, men ellers distanserte jeg meg helt fra hva de unge mennene sa. Jeg husker jeg så den ene moren og lurte fælt på hva som gjorde at hun lot sønnen sin sove i samme seng som Jackson og at hun valgte å bo på et annet hotell. Ofte langt fra det sønnen bodde på. Men de jeg tenkte aller mest på var barna til Michael Jackson, på Omar Bhatti og alle de andre barna som hadde vært på Neverland: Hvordan var det for dem nå som denne historien ble tatt frem igjen? Hvem hadde de nå å snakket med? Hvilke tanker gjorde folk de hadde rundt seg  og hvilke blikk ble nå rettet mot  i dag unge voksne ? Ville folk omfavne dem eller holde avstand? Men alt dette ble som sagt bare en okkupasjon av hode mitt for jeg gikk ikke så dypt inn  i mine egne spørsmål.

På fredag fikk jeg lese en artikkel skrevet i den svenske avisen Expressen av Jonas Gardell og den satte ord på mye av det jeg kjente på. Han minnet meg på hvordan et traumatisert barnesinn operer også som voksen og hvordan det agerer inntil traumene blir bearbeidet. Som jeg skriver i min egen bok: Såret kan ha grodd, men sårbarheten vil alltid være der. De fleste av oss lever med et kaotisk indre følelsesliv – hvor vi blir ambivalente i forhold til dem vi har en relasjon med – også ovenfor overgripere. I de fleste tilfeller forsvarer vi dem som gjør oss mest urett. Den seksuelle overgriper for hos dem kan vi oppleve oss sett. Andre som skulle ha tatt vare på oss og beskyttet oss mot krenkerene er ofte våre omsorgspersoner, og dem vil vi aldri si noe galt om.

Uavhengig hva som er årsaken til den mekaniske fremstillingen den ene jeg klarer å huske noe av, gikk jeg inn i min egen overlevelsesmekanisme som handler mye om at jeg bruker tid på å forstå det jeg ikke forstår. Jeg var ikke forberedt på at historien deres skulle bli en så kraftig traumepåminner.  Bilder jeg har fortrengt tidligere våget jeg nå å ta frem og tenke fult ut etter at min Likeperson, Gardell, satte ord på sine tanker bygget på hans egenerfaringer og hvor han også ansvarliggjorde de rette. Jeg forsto plutselig mer av hvorfor jeg hadde vært så opptatt av barna til Michael Jackson og alle de andre som hadde vært på Neverland.

Datteren Paris Jackson  har jo vist oss hvordan hun har det av grunner vi helt ikke kjenner og det var nok bilde av hennes kjente dystre historie som vekker mitt flashback. Jeg vet så inderlig godt hvordan det er å lide i ensomhet. Hvordan er å gå og være redd hele tiden og samtidig «vite» at man er et uelsket menneske ingen bryr seg om og vil hjelpe – om de selv ikke tjener noe på det. Hvordan man leter etter noe å døyve både fysisk og psykiske smerte og hvor alle mulige midler og metoder blir forsøkt. Hvilket helvete det er når man flytter inn i selvmordsplanleggningen og synker dypere og dypere ned i den og skyver alle mennesker  lengre og lengre bort. Man er helt følelsesmessig død innvendig og tilsynelatende er det ingen som klarer å tolke symptomene rett. Svært ofte fordi «hjelperene»  feilplasserer etter eget forgodtbefinnende.

Nå kan jeg også si høyt og tydelig noe annet jeg har tenkt på: Om det er så at Jackson ble feil dømt på bakgrunn av de falske forklaringene, hvilke konsekvenser får det for dem som løy?  En mottok til å med opptil 200.000 millioner kroner eller hva det var for å holde kjeft den gang? Hva med foreldrene som ikke sto opp for barna sine?  Vil de to guttene og eventuelt alle de andre barna få den oppreisning de skal ha på bakgrunn av overgrepene som er gjort mot dem? Vil sårene som nå påføres på ny etter oppvåknende traumer blir rett adressert?  Vil de som er årsaken til dette måtte ta ansvar?  Av egen erfaring så vet jeg at materielle plaster som penger ikke vil gjøre den store forskjell, men et oppriktig unnskyld fra alle som burde forstått og som kanskje til og med visste, kan gjøre mye for den som har lidd under for omsorgssvikt.  

Må få takke Joans Gardell som står opp for alle oss som ikke har hatt noen som har behandlet oss rettferdig og stått opp for oss tidligere. Dine livserfaringer og åpenhet kommer mange sårede sjeler til gode i dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: