Internett gjør livet enklere på mange måter, men det kan også skape hodebry for en som tenker en del. Denne uka har jeg vært i Florida for å hjelpe mannen min med stenging av hans vinterresident. På dagtid jobbet jeg med mailer og annet fra Norge, men på ettermiddagen og kveld ble det tid for for hverdagslige sysler som er vanlig for de fleste: Lage mat, vaske, rydde, kaste, se tv og være med familie og venner. Det som tankemessig har opptatt meg allermest er hvor raskt man kan ta ting forgitt på andres vegne.
Det har vært travle dager her i USA, men jeg har fått gjort en god del av både jobb- og privatmessig art. Telefonavbrytelser blir det selvfølgelig færre av når jeg er her og har kun hatt noen få Skype-møter, noe jeg vært veldig glad for denne uka. Den 11 april skal jeg ha temakveld om sorg og jeg har fått lest meg opp på temaet nokså uforstyrret. Det er et stort tema som man må gå varsomt frem med når man skal snakke for mange ulike grupper. Av erfaring vet jeg at dette er spesielt viktig når man arbeider for alkohol- og andre rusmiddelmisbrukere med og uten tyngre psykiske utfordringer. Denne aktuelle temakvelden er i regi av IOGT, Sammen sentret i Laksevåg, og skal være åpen for alle, derfor må jeg må være ekstra godt forberedt og åpen for andre problemstillinger enn de jeg alt kjenner.
Av alle mailer og meldinger som kom inn denne uka var det en melding som har fått meg til å se litt tilbake. Dette var en melding fra en som har fulgt meg fra min tidlig fase av mitt da skjøre rusfritt liv: Hei Rita! jeg har fulgt deg i mange år. Du har samme trøkket som for 20 år siden. Da satt du på AA-møte på Grünerløkka og var veldig redd for å miste leiligheten din og satt på gata igjen. Etter møter ga du noen av oss akupunktur i et bakrom i en klesbutikk. Det jeg er mest glad for når det gjelder alt arbeid du gjør så er det at du aldri gir opp trua på oss som ikke står like stødig som deg selv.
Nei jeg gir ikke opp noen, jeg brukte selv 20 år på å stå støtt. Det er sinnsykt mye jeg lært, både om meg selv og mennesker generelt på den veien jeg har valgt og funnet meg til rette på her i livet. Mennesker har snakket åpent og ærlig om sine tanker, hva de har hatt av gleder og sorger og mye annet. For noen år siden holdt jeg et ANTA-kurs og der var det en som sa: Jeg ønsker så inderlig å kjenne lukten av våren, kjenne varmen av solen og plukke epler om høsten i bestemors hage. Men rusfrihet var ikke et tema da han kom til kurset. Han ville så mye av det samme som et hvert menneske ønsker for seg selv og sine, men han hadde aldri tenkt at det var rusen og det livet rusmisbruket krever, som på den tiden var hovedårsaken til at han ikke fikk oppleve noe av sine innerste drømmer.
Han og jeg hadde en fin samtale og han var tydelig på at den hjelpen rusen ga han orket han ikke å gi avkall på. Det var ingenting annet som ga han den samme opplevelse av beskyttelse som rusmidlene gjorde. Det ble flere innleggelser til avgiftning og noen korte opphold i fengsel, men det var prisen han betalte for de små øyeblikk fred et rusmiddel gir en mangeårig aktiv rusmiddelmisbruker. Han døde noen år senere med sin kjære rus.
Dessverre hadde han altfor mange mislykkede forsøk på å bli rusfri så HÅPET jeg forsøker å gi mennesker i tilsvarende livssituasjon, var det ikke mulig å etablere hos han. Men takk for at ikke alle jeg møter på opplever det slik, men det er alltid viktig å finne ut hva andre ønsker for sitt liv. Det å ta det forgitt at en hjelpetrengende ønsker det samme som en selv er ikke alltid tilfelle
Det er klart det du skriver her. At for noen er det umulig for andre å etablere håp. At det finnes mange måter å etablere håp på, det vet jeg at du vet. Noen opplever det innenfra, at plutselig slår det ned, at det finnes et liv som gir mer, totalt sett. Håp er viktig.
Jeg sier at så lenge det er liv er det HÅP