Jævla lett for deg å si…

Der jeg står fremstår jeg nok for mange som sterk, uten noen problemer og at alle vonde ting er lagt bak meg. Jeg har en bolig hvor jeg kan bo trygt, en jobb jeg elsker, en mann som er stø som et fjell og mange venner. Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Til tider store modifikasjoner – som det er for alle mennesker!

Jo jeg har det stort sett veldig bra, men det som har sett så fint og perfekt ut på utsiden for mange har ikke alltid vært sånn på innsiden for meg. Det står i Bibelen: Den som har ører den hører…jeg har dessverre ikke hatt veldig mange med ører rundt meg og aller minst øyner som har ville se og forstå, men de få som har vært der har hjulpet meg så jeg selv kunne mobilisere nye krefter alle de gangene jeg har ligget nede de siste 23 årene .

I 15 år har mannen min alltid stått der for meg, så har også noen svært få andre. De har støttet meg igjennom perioder med sykdom alt fra kreft, operasjon av sener i en hånd, da overkjeven gikk i oppløsning og bihulen var millimeter fra å ramle ned i munnen, til pacemakeren ble satt inn og ikke minst da jeg har hatt små og kraftige nervesammenbrudd. Dessverre så er det ikke slik at alle traumereaksjoner blir borte når man eksponeres for det som engang ga deg et traume. De kan reduseres ved at man arbeider med sin historie, men ikke alle blir helt borte. Sånn har iallefall vært for meg.

Til deg som nettopp har startet din reise mot et alkohol- og rusfritt liv vil jeg dele noe svært viktig. I starten og en god stund fremover kan det hende vil du kjenne på lengselen etter å slippe unna alt som skaper kaos på innsiden. De følelsene som kjennes som de skal presse seg igjennom brystet og et mørke som senker seg inn over sinnet og alt virker håpløst for deg, vil dra deg mot ditt fortrukne rusmiddel. Hold ut det vil lette og du vil etter hvert se nye løsninger på dine utfordringer. Samtidig er det viktig å si at ingenting kommer ikke av seg selv, du må jobbe deg mot et mål. Ditt mål og ikke “naboens”.

Jeg har igjennom årene fått høre at jo eldre man blir jo nærmere deg kommer forhistorien du vil rømme fra. Det man gjemmer i sitt indre vil komme tydeligere og tydeligere frem i minnet. Vi må være villig til å ta det frem i lyset og snakke med noen om det som plager oss. Om ikke vil episodene og hendelsene opptre som et spøkelse som vil plage oss i tide og utide. Av ulike årsaker så har min forhistorie blitt eksponert både for enkeltpersoner, i grupper og på ulike mediaplattformer så dette har jeg måtte jobbe med dette om jeg har villet eller ei. I min gjenreisning har jeg fått hjelp av bla. en prest for å bearbeide mine mest smertefulle opplevelser – utført av meg selv eller av andre mot meg.

Det som virker litt skremmende på meg nå her jeg sitter og lager foredrag om utvikling i barne- og ungdomsår er hvordan ens første bevisste fluktmetode også dukker opp når man blir dypt retraumatisert. Altså en fluktmetode som kan komme før både en spiseforstyrrelse, selvskading og rusmidler som er de mest vanligste måtene å stikke av fra følelsesmessige vanskeligheter. For knappe et år siden opplevde jeg akkurat det. Selvmordsplanlegning. Før fylte 6 år planla jeg mitt første selvmord, da anledningen bød seg ble jeg forstyrret av et familiemedlem, men vi snakket aldri om det siden. Det neste kom da jeg hadde fylt 14, siden igjen da jeg var 28, 30 og 34 år. Og altså det siste da jeg var 56 år.

Jeg skal ikke gå i detaljer rundt hva som skjedde, men jeg visste at jeg måtte snakke med noen om dette for at det skulle ta slutt. Noe strittet i mot, men så åpnet jeg opp om mine slitsomme tanker til en. Personen jeg delte dette med ble nokså sjokkert over at jeg hadde kunne skjule så alvorlige tanker uten at det hadde syntes på utsiden. Jo han hadde forstått at ting kunne være vanskelig, men at jeg var så langtkommen i min plan mot døden skremte han. Det som har forundret meg aller mest var at jeg ikke hadde en eneste tanke på rusmidler for å ruse meg – kun for å få lov til å dø og gjøre verden til et bedre sted for mine nærmeste og andre som ga uttrykk for at jeg hadde plaget dem.

I årene som har gått har jeg blitt tillagt både hensikter og meninger jeg aldri har hatt. Ikke få ganger har jeg hørt: Det er så jævla lett for deg å si…Her er dagboken min som jeg skrev da jeg var til min siste rusbehandling i 1996. Les selv og vurder om det har vært eller er så lett for meg når jeg rammes på verst tenkelig måte.

En alkoholikers dagbok, Siv, vedtakene og livet forøvrig: Trykk her

I boka henter jeg Siv fordi jeg på den tiden ville beskytte min familie og andre AA-medlemmer. Jeg fikk snakket ut med min bestemor så hun var klar over hva som kom ut i boka 1997 og hun døde i 2001. Det meste av det som står i boka har nå kommet ut i det offentlige rom så jeg trenger ikke beskytte noen i denne sammenheng. Mye her er selvfølgelig basert på hvordan jeg opplevde det i mitt kaotiske sinn, men alt har sin rot i virkeligheten.

Sender en stor takk til alle som har støttet meg igjennom alle år og spesielt i det siste. Dere har tatt meg tilbake til det livet jeg engang drømte om. Mine erfaringer er nok ikke verdifulle for alle, men av tilbakemeldinger jeg har fått denne påsken vet jeg at noen kan ha nytte av det jeg deler nå.

Sender også en stor takk til dere som ikke følger deres egne valgte trossannhet, som kanskjeKarl Ove Knausgård ville ha sagt det, men på en sannhet som bygger på fakta og som kan være til hjelp for sårende sjeler. Løgner er ikke godt for noen, hverken den som må handle på løyner de vet kan drepe et annet menneske eller for den som må lyve for å skjule en annen sannhet.

Til min elskede mann: Takk for at du er den du er, uten deg ville jeg ha vært ekstremt ensom!