Innholdsrik uke som vanlig. Jeg har gått fra å være kursdeltager til selv å undervise, hatt møte med min sjef til selv å lede andre, vært i møte med rike og berømte til fattige og utslåtte og alt i mellom dette. I alt dette har jeg lært sinnsykt mye som jeg vet jeg skal få nytte av.
Det er en spennende tid jeg går i møte og jeg er så utrolig glad for at jeg har den ballasten i livet jeg har. Ikke sånn at jeg er glad for alle erfaringer, men når jeg ser i bakspeilet så er hver og en gull verd i dag. Hver tåre, hver depresjon, hver retraumatisering og hver kamp for rettferdighet – hvert smil , klapp på skulderen og klem har fått en mening.
I alt det spennende og oppløftende jeg har fått med meg denne uka er det største det som har skjedd for Daniel. Mannen som mot alle odds har klart igjennom hardt og målrettet arbeid å skape en trygghet for seg selv. Det har ikke vært noen autostrada fra 2013 og frem til i dag. Mang et hardt slag av alt fra såkalte nære til samfunnets byråkrater og uredelige støttespillere har skapt mange problemer for han.
Igjennom årene har han han felt mang en tårer og vært i det dypeste mørke man kan i sitt eget sinn, men han har aldri sittet stille og ventet at andre skulle gjøre jobben for seg. Han har ikke benyttet tiden til å finne syndebukker, men sett fremover. Denne uka ble siste brikka på vei mot selvstendighet satt på plass. En 100% fast jobb. Dette skaper en større ro så han kan se frem til alt det fine som skjer i hans egen lille familie; datter og kjæreste.
Den viktigste lærdommen for meg denne uka kom altså igjennom Daniel’s påminning. Han har vist meg hvilke kamper jeg skal ta, hvilke runder jeg skal gå. ” “La de late og uvillige gå sin vei – støtte og heie frem dem som ønsker å bidra til sin egen lykke.