Uka’s refleksjon: Alltid en vår

Når jeg kommer inn på avdeling D, i Ringeriket fengsel, er det nesten helt stille. Innlåsning, får jeg beskjed om. I avdelingens ryddige og rene fellesarreale; et lite t-kjøkken, en sofagruppe og bord med noen stoler rundt, er det kun en unggutt. Han vrir om kluten og henger den over kanten på oppvaskkummen og virker ikke ikke helt fornøyd. I et nærliggende rom med glassvindu satt noen betjenter. Derfra kunne de se alt som skjer ute i avdelingen.

Gutten snur seg mot oprasjonsleder, avdelingsleder og meg og sier nokså irritert ; Syns betjentene kan gørr’a jobben sin! Fa..! Det er jeg som må ta dritten etter dem! Som ganggutt er det hans oppgave å holde det rent og ryddig. Saken var at enkelte betjenter lot noen av de innsatte lage seg mat utenom tidene som er avtalt. Dette medførte at det ble grisa til uten at han visste om det og han sto i fare for å få refs fordi han ikke passet jobben sin.

Da han hadde fått ventilerte og kjølnet seg noe ned fikk jeg en fin prat med han. God gutt som er dedikert til det som opptar han. Med stolthet fortalte han at han hadde vært rusfri i 5 måneder sist gang han var ute. Han hadde valgt å flytte bort fra byen han kom fra og hadde roet den helt ned. Dagene hadde blant annet gått med på å lage musikk. En dag orket han rett og slett ikke mer av ensomheten og dro til barndomsbyen. Før han gikk av bussen var alkoholen inntatt og den første han støtte på da han gikk ned hovedgaten i sentrum var en kompis. Neste klare øyeblikk var glattcelle og nå var han altså her. Igjen.

Nå var han nokså fortvilet fordi han hadde fått avslag på pasientrettigheter. Kontaktbetjenten hans kunne bekrefte dette og var også forundret. Det var vanskelig å forstå at en som hadde vært ut og inn av fengsel på grunn av rus siden tidlig tenårene fikk avslag. Men de skulle anke.

Gutten er egentlig en ung mann på 23 år. På 23 år hadde han altså klart å få et rasert liv. Barne- og ungdomsinstitusjoner og fengsel, rus og kriminalitet hadde altså preget hans første 23 år av livet. Han mente han klarte seg greit, men han var veldig tydelig på at han ønsket noe annet.

På toget hjem tenke jeg på mine siste 23 år. Året han ble født ble jeg rusfri. Jeg vet jo at han har gode muligheter om ting legges til rette for han. Annisette Koppels, The Savages Rose, sa det så fint på konserten i går: Se den fine tiden vi er i nå… Se de små lyse grønne knoppene… de minner oss på at vi har fått en ny sjanse…

En kommentar til «Uka’s refleksjon: Alltid en vår»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: