Uka’s refleksjon: En fanget innsatt

«Mitt navn er Rita Nilsen og jeg er 57 år, godt gift, en bonusdatter og barnebarn. Tidligere alkohol- og narkotikamisbruker + + +. Jeg har vært totalavholdende fra alle midler med ruspotensiale i 23 år. Det vi si at jeg ikke har brukt noe som kan gi en rusopplevelse som igjen innebærer alt fra rensa vinduspylervæske, Atarax allergimedisin, Cosylan hostesaft til økologisk dyrka Cannabis. Alkohol og andre narkotiske stoffer forstår dere selv ligger i dette med totalavhold.

ANTA-kurset er et kunnskapsbasert kurs. Kompendiet, Veien fram går først tilbake, bygger på forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Derfor liker vi som holder kurset å si at det er et Likepersonskurs. Altså vi som holder kurset har selv en tilsvarende erfaring som kursets deltagere.  Formålet til kurset er at dere skal økt forståelse for dynamikken i avhengighetssyndromet. En dynamikk som ofte er årsaken til at dere ikke klarer å stoppe å misbruke som gir en  go’følese. En steming som tar rotta på dere psykisk  fordi den alltid ledsages av dårlig samvittighet. Jeg trenger ikke gå dybden på hvorfor den dårlige samvittigheten kommer, dere kjenner jo selv til konsekvensene et hvert misbruk gir uansett om det er rusmidler, mat, sex, gambling, selvskading eller hva dere bruker for å få en endret indre stemning. Eller?

Aprops;  når jeg sier tar rotta på deg psykisk så gjelder selvfølgelig dette kun den som innerst inne vet at den ikke skulle inntatt eller gjort noe, men gjorde det likevel. I dette kurset blir dere tilsnakket som selvstendig tenkende kursdeltagere og ikke som en klient, pasient eller straffedømt. Har dere problemer med det så gå med en gang. Om dere har kommet hit for å få snakke om hvor urettferdig systemet er og at ansatte i ulike etater ikke forstår en dritt, ja da kan dere også gå. Jeg er her for å hjelpe den av dere som ønsker å forstå seg selv og få verktøy til å endre det de opplever skaper problemer for dem. Spørmål…»

Ja det slik eller noe i denne duren jeg åpner ett hvert ANTA-kurs. Denne uka var jeg i Ila fengsel og forvaringsanstalt og hadde kurs for 7 forvaringsdømte. Noen med fryktelig mange år bak seg i fengsel, mens andre ikke hadde kommet inn i soningsmodus engang. Altså ikke forsonet seg med at her skal jeg være i x-antall år og må gjøre det beste ut av det. Derfor fulgte jeg opp min intro med: «Jeg er ikke interessert i hva dere sitter for og synes det er best at jeg på dette stadiet slipper å vite så mye om dere. Det gir meg friheten til å si det jeg har på hjerte uten å måtte tenke på om noen av dere tenker at jeg sier som jeg gjør fordi jeg vet noe om dere.  Som dere vet har vi ikke fått vite hvem som kommer til dette kurset på forhånd. Noen av dere kjenner min assistent, Petter Lange igjennom flere år, men meg kjenner ingen. Petter og jeg har taushetsplikt. Dvs. vi har meldeplikt dersom dere deler om pågående kriminalitet og derfor ber vi dere om ikke å prate om dette. Jeg ber dere også om å ikke snakke om straffbare handlinger dere ikke er dømt for fordi det kan hende det ligger under min plikt for varsling. Dere har ikke taushetsplikt, men jeg oppfordrer til en moralsk taushetsplikt. Både av hensyn til deres medinnsatte og hva hensyn til meg om hva jeg deler av personlige erfaringer»

Dessverre så er det sånn at avhengighet og misbruk ikke har noe med intelligens å gjøre og det fikk jeg virkelig merke på dette kurset. En måtte gå ut fordi det ble krevende å sitte så lenge rolig og konsentrert, de andre 6 satt virkelig skjerpet og lydhøre med etterfølgende spørsmål. En i gruppa hadde litt mer enn gjennomsnitt kunnskap om kroppens anatomi og fysiologi, noe som utfordret meg selvfølgelig. Og hadde jeg ikke kunne svare på stående fot ville jeg ha fått et troverdighetsproblem. Dette ble med andre ord et svært spennende og krevede kurs. Ikke bare på bakgrunn av den teoretiske fremstillingen i foredragene, men også fordi jeg selv måtte ut med svært personlige erfaringer for å kunne sette det teoretiske inn i et levd liv. Noe som selvfølgelig ble utfordrende fordi kursdeltagerne fikk raskt tillit til meg og delte åpent om den fortvilelse de hadde rundt sin egen livssituasjon. Ikke at de satt i fengsel for det hadde de full forståelse for, men at livet hadde tatt den dreining det hadde.

Her jeg sitter gråter jeg over den sorg de uttrykker selvfølgelig, men aller mest fordi dem ikke har mulighet til å utrykke sine følelser fordi dem av ulike årsaker ikke har den retten til å gjøre det. De får beskjed om å skamme seg – det er hva de har retten til. Og den som forteller dem dette med den høyeste stemmen som overdøver alt er dem selv.

Vi som arbeider med mennesker som sitter fast i et misbruk må forstå hva de sliter med. Vi kan ikke bare si: Ikke gjør sånn eller slik mer for da går det deg godt…Så enkelt er det ikke. Mennesker som ikke får uttalt sin sorg fordi årsaken til sorgen er knyttet enn deres egne handlinger og skyldfølelse, blir stående fast. De vil ende opp med å måtte «flykte» igjen bort fra sin egen smerte. Legger vi ikke forholdene til rette slik at endring er mulig vil ingenting endres.

Hele uka har jeg som alltid holdt fokus på formålet med ANTA-kurset. Med andre ord har jeg lyttet til det hva den enkelte har uttrykt og forsøkt å forstå forløpet til det resultatet som endte opp i en celle i Ila landsfengsel. Igjennom dette har de fått nye spørsmål de selv aldri har stilt seg og det har krevd at de har tenke seg godt om før de svarte meg. Det å se at håpets lys tennes i øynene til dem som har mistet det har bidratt til at jeg har orket å jobbe med dette i 21 år. Det var ingen unntak  for noen av deltagerne i uka’s ANTA-kurset.  

Oppsummering:

Det viktigste for meg er å huske: Veiled ingen inn på en vei du selv ikke har gått – be ingen holde ut en smerte du selv ikke har kjent, for da krenker du dem. Jeg må lytte til hvordan de selv opplever sitt liv – det er den hele sannheten de har og det er den jeg skal møte.

Min rolle i de kommende sjeleomsorgssamtaler jeg skal ha med dem: Jeg skal være som en jordmor som skal legge forholdene til  rette for det livet som skal fødes og settes fri. Altså jeg skal være lydhør og peke i den retning der de kan finne den hjelp de selv ber om.

Primært arbeider jeg til daglig med sekundærforebygging men det er også et godt primærforebyggende tiltak.  Fremtiden til den som ber om hjelp til endring og får den, kan se svært lys og oppbyggelig ut – for denne og kommende generasjoner til den enkelte.

IOGT i Norge setter opp ANTA-kurs i hele landet, følg med hvor neste dukker opp: Les mer her

3 kommentarer til «Uka’s refleksjon: En fanget innsatt»

  1. Godt å lese – som vanlig! Det du skriver minner meg om min rollle som sponsor i et fellesskap for kvinner og menn…. jeg har vel i og for seg ingen sjelesorgsperson, men jeg har MIN sponsor som er en rådgiver og omsorgsperson. Helt nødvendig. 🙂

  2. Tenker på din innledning på ANTA-kurset nå som jeg er på Van Gogh utstilling på Hadelands Glassverk. Han anså legen som mer plaget av psykiske problemer enn han selv var. Likevel holdt ikke Van Gogh ut sitt eget liv. Og legen, prøvde å berge ham etter at han hadde skutt seg. Men det gikk ikke. Van Gogh klarte ikke å sette sin egen tilfriskning først og ta imot hjelp. Han døde av skadene han hadde påført seg i sitt sinnsopprør. Kom dette riktig fram, tro. Med min erfaring fra brukermedvirkning innen psykisk helse er det tankevekkende å lese det du skriver.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: