Uka’s refleksjon: Status quo

Liten og forskremt i en stor muskulær kropp. Mektig og myndig i en liten vever figur  

Bak alle maskene. Alle de tøffe og harde ord, ser jeg din sorg og lengsel. Din sorg over alt som var det det ble – din lengsel etter noe annet. Noe annet hverken du eller jeg kan sette ord på. Nå. Ikke ennå

Det du ser er bare kaos og håpløshet. Du kan ser rester av blod på hendene. Barnegråten synger fremdeles i dine ører. Du kjenner saltet av tårene i munnen fra de tårer ingen andre enn deg vet om

Daglig kjenner du effektene av slagene fra en svunnen barndom som var ment for noen andre. Alle de sårende ordene som ble uttalt mot dine nærmeste er nå vendt og blitt deg. Huggene du har på armene som skulle lindre smerten kan ikke telles. Ei heller dem du har i ditt hjerte. De ensomme vandringer du har tatt i dem mørkeste netter er ikke i nærheten av alle dine døgn du har hatt i ditt fangede sinn. Dine tause smertefulle skrik var det det ingen som hørte

Det eneste de gjorde var å holde meg i staus quo, sa du.  Jeg følger deg. Hvert ord du sier minner meg på hvert et skritt jeg selv har gått. Hver tåre jeg har felt som ingen har sett. De smertefulle kampene jeg har hatt mot mine indre demoner som hjemsøkte meg på de mørkeste stundene jeg hadde. Og det på høylys dag. Men det jeg kan si: Det kommer en tid. En tid da du kan se tilbake på vårt første møte og si: Det var den gang da…Nå er jeg her…Jeg nådde frem og inn til meg selv. Men jobben med å komme dit er din

Du i denne lille refleksjonen er et speilbilde av alle samtalene jeg har hatt den siste måneden i ANTA-kurs og samtaler på ulike arenaer jeg har vært. De kommer fra unge og gamle, kvinner og menn, pengesterke som lever i alt fra eide hus til fattige forfaringsdømte i en celle. Felles for alle oss – de og meg – som jeg nevner her er at vi har noen livserfaringer få kan tro er mulig. Det eneste jeg kan gi dem er et glimt inn i min reise. En reise som starter der de er nå og frem til hvor jeg er i dag, uten at min vei skal være noen fasit for dem. Håpet mitt er at det lille jeg kommer med  kan gjøre en liten forskjell mot de nye livsvalg de står ovenfor….

2 kommentarer til «Uka’s refleksjon: Status quo»

  1. Leste nyllig et sitat som slo meg: «Møt mennesker i øyenhøyde – også når de ligger nede.»
    Det er det du gjør Rita der du møter menneskene i ANTA kursene eller på andre arenaer. Du gjør en fantastisk jobb. Lykke til videre med ditt engajement! Heiere på deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: