Uka’s refleksjon: To ører og forståelse er hva jeg kan tilby

(Denne delingen er noe anonymisert med tillatelse av han som delte historien – ADVARER mot sterke inntrykk)

Det begynner å bli en stund siden jeg traff han sist. Han sitter rett innenfor døra, full kontroll over rommet og hilser på alle som kommer inn med et smil og sorgfylt blikk. Til meg sa han: Denne uka har jeg både grudd og gledd meg til. Denne gangen nådde smilet helt opp til øynene.  Jørn avsluttet et ANTA-kurs sist fredag så flere av dem som deltok på dette fordypningskursert hadde jeg aldri møtt, men de visste at jeg også har gått mine skritt i dritten, så jeg opplevde ingen hverken redde eller avstengte

Gruppa er stor – 20 stykker hadde meldt seg på og alle møtte. Det var samboerpar, familie; mor, far og barn og andre som ønsket mer kunnskap om seg selv. Noen hadde knapt et døgn rusfri mens andre hadde vært rusfrie i nært 30 år. Noen var i behandling, mens andre hadde fått fri fra jobben. Felles for alle var kunnskapshungeren.  Igjennom selve ANTA-kurset hadde de fått en bekreftelse på at det ikke var noe galt med dem, men at noe hadde gått galt et eller annet sted. – enten pga andres handlinger eller egen rusing – så håpet om at økt kunnskap skulle hjelpe var etablert. Allerede første dag utkrystalliserte det seg et tema som krevde litt tid så Jørn og jeg valgte å arrangere en åpen temakveld om vold. 40 personer møtte opp på under ett døgn.

Sannheten setter fri Onsdag kom og temaet vold hadde virkelig skapt engasjement i gruppa. De av deltagerne som hadde vært der hadde mye på hjerte. Mannen med smilet og det sorgfylte blikket ba om å få litt plass. Vi alle forsto at det var viktig og lot han derfor snakke ut.

• Bygdas fantastiske fotballtrenere holder åpent hus for de viktige voksne og oss små gutter. Alt virket vel uskyldig for andre voksne som ikke var innviet i klubbens og husets hemmeligheter. Jeg var 3,5 år første gangen jeg var med. En fotballbane med et ordentlige fotballmål hvor barna kunne spille en ordentlig kamp. I et tilstøtende rom til dusjen skiftet alle guttene til sine fotballdrakter. Jeg var for liten til både å spille og  få en drakt som passet. Men jeg var ikke for liten til å misbrukes seksuelt av den voksne. Gleden jeg hadde kjent ved ankomst ble byttet ut med en skrekk jeg aldri har kjent maken til noen gang. Da de andre hadde spilt ferdig satt jeg stiv som en stokk og så at den voksne fulgte noen av guttene inn i dusjen. Latteren og smilene de hadde da de kom inn var som vasket bort når de kom ut igjen.

• Da jeg endelig kom meg ut av huset løp jeg hjem så raskt jeg kunne hjem for å fortelle hva som hadde skjedd. Der var det også en vond stemning, mor hadde grått og far var hvit i ansiktet, og ingen så meg. Jeg løp ut igjen og tente på skogen. Der startet det hele og jeg fikk stemplet: Problemunge nummer 1. Ikke visste jeg den gang at far hadde fått beskjed om at han hadde uhelbredelig kreft, jeg trodde det hadde noe med meg å gjøre. Jeg var som en turbo natt og dag og som 12 åring fikk jeg mine første 2 mg. Rohypnol av legen slik at jeg skulle få sove og siden har jeg vært hekta på rus.

Når traumehjelpen traumatiserer Han flytter langt unna bygda så snart han kunne og har aldri vendt tilbake. Nært 40 år senere sitter han her og forteller om hvordan inngangen til rusmiddelmisbruket startet for han. Fire ti-år av hans liv hadde vært preget av hinsides rus, bostedsløshet med stemplet gjenganger i både fengsel og institusjoner. Han fortsetter historien med å fortelle at han ved ett av sine fengselsopphold ba om hjelp. Han ville fikse livet sitt fordi han ønsket å ta vare på sønnen sin når han ble løslatt. Det gikk ikke som planlagt.

Først av alt hadde han dårlig kjemi med psykologen. Han forsto aldri hvor psykologen ville og følte at psykologen så litt ned på han. Dessuten var han ikke noe å stole på fordi han ved et tilfelle hadde fått vite at han hadde hatt kontakt med fengsels jurist. En dag da han kom tilbake fra psykologen ble han bedt om å gå inn i kontrollrommet fordi han skulle sjekkes. To aspiranter sto i rommet med plasthansker på og klar til jobb. Han ble bedt om å ta av seg alle klærne og bøye seg fremover så de kunne undersøke kroppens hulrom. Samtalen han hadde hatt hos psykologen og fomlingen til aspirantene ble for mye for han så han klikka fullstendig. Hans to forsøk på å få overgrepsopplevelsen ut av hode hadde med andre ord bare bidratt til økt problemer for han.

Det er aldri for sent Over 50 år har gått fra hans møte med bygdas fotballtrener og først nå forteller han hvordan toppene i bygda hadde dekket hverandre. En av guttene hadde blitt sendt til spesialskole etter at han hadde forsøkt å ta det opp med faren sin. Faren der hadde også en sentral plass i lokalmiljøet. Sønnen til en av overgriperne hadde det også gått svært dårlig med – det samme med datterens hans.

Vår mann mente at alt fra lensmann til barne-og ungdomsarbeidere dekket over det som skjedde av overgrep i bygda og i dens fotballklubb. De  småbarna ble ofret og hadde måtte betale prisen med et liv i helvete. Det var ikke bare de nevnte som sto han nært som var blitt rammet, mange andre av nyere dato også kunne han meddele. Han visste om flere fra bygda og omegn som slet med alkohol- og narkotikamisbruk eller var psykiatriske pasienter. Etter denne delingen gikk han ut av rommet for å samle seg igjen.

Da han kom inn i rommet igjen sa han at han valgte å fortelle denne historien nå på bakgrunn av min åpenhet og alt jeg hadde delt med gruppa i denne runden og tidligere. Han visste at jeg ville tro på en som han. Han visste at jeg ville tro på at ingen ville stå opp for sånne som han og hans like når de mektige måtte velge side. «Vi kan ikke brukes til noe annet enn å være et avansert onaniobjekt for dem», sa han

Alle trenger alle noen Dessverre så vet jeg at det han sier er sant. Det er mange som velger å støtte løgner selv om løgnene rammer mange uskyldige mennesker. I mange tilfeller så er det ufattelig og uansett hvor mye vi prøver så vil vi aldri forstå hvorfor løyner får seire. Jeg har kommet frem til at dem som bærer løgnene til torgs første gang er de eneste som vet hvorfor. At de har sine gode grunner, ja det er helt sikkert. Det vil for slike alltid være noe alvorlig de ønsker å skjule. Alt fra alvorlige overgrep og straffbare handlinger til bare å være frykten for å tape ansikt.

Dere som satt i rommet vet hvor langt mobbing, oppkonstruerte sannheter og konspirasjonsteorier tok meg. Dette er noe jeg har arbeidet meg igjennom – sårene har nok grodd, men ikke sårbarheten. Samtidig så er jeg takknemlig for alle erfaringer jeg har hatt frem til i dag. Skulle selvfølgelig ønske at jeg var spart for noen, men i den jobben jeg har nå er de gull verd. Uten den spesielle erfaringen han sikter til hadde jeg nok ikke tenkt over hvor raskt du ofres når de med makt og myndighet vil skjule noe.

Refleksjon Jeg kan ikke være der for alle som trenger hjelp til ett eller annet, men jeg kan være der for dem som ber om det jeg har å tilby. Det er ingen fancy evidensbasert metode – jeg tilbyr kun to ører som lytter til deres side av den saken de har på hjerte, litt kunnskapsoverføring om det å være et menneske i utvikling, og igjennom samtalen vi har kan de forstå seg selv bedre. Veien mot endring må de selv finne, opprydningen etter eget eller andres rot må de også stå for. Rettferdig eller urettferdig.

Gudskjelov har min arbeidsgiver, IOGT Norge , mye som kan være støttende på veien. Ikke minst inviteres mennesker inn i et fellesskap hvor vi alle kan være med på å gjøre en forskjell i det samfunnet vi er en del av – uavhengig av bakgrunn.

Neste ukes oppgaver Kommende uke blir det enesamtaler med innsatte på Ila fengsel som deltok på ANTA-kurset jeg holdt tidligere denne måneden. Så skal jeg på en samling i Valdres for innlagt i Fossumkolletivet. Der skal jeg også møte barn som sliter av ulik grunn.

ps. det er fint at Tolga-saken nå løftes frem i lyset – håper flere uærlige saker samme lys på seg.