Uka’s refleksjon: Ensomhet

I helvete finnes ikke solidaritet bare en fryktelig ensomhet.  Den flyktige, forføreriske og  øyeblikkets  smertelindrende skjønnhet som finnes der leder vår oppmerksomhet bort fra alt som kan gi oss et glimt av en himmel som gjør livet godt å leve.

Juli 2019 og jeg sitter her og kjenner på en sinnssyk glede over livet mitt. Jeg har overhørt at enkelte som kjenner min historie tror at dette er noe jeg bare sier fordi jeg ønsker å fremstå som vellykket. Jeg benekter aldri at det er noen sår som tidvis rives opp og som verker og blør noe voldsomt, men nå jeg har fått mer perspektiv og kan raskere sette ord på hvor sårets smerte stammer fra, og tillater både sjel og kropp få gråte fritt så lenge det kreves.  

De daglig samtaler jeg har med mine Like er viktig for meg. Disse gir meg et blikk inn i min egen fortid. Alt fra hendelser som skjedde før rusen tok tak i meg, livet med alkohol, narkotika og fanatisk religion, og til begynnelsen på det rusfrie livet. Det å stå i følelsene av alle de store tapene et slikt liv gir og den personlig indre og ytre opprydning, og den ensomhet som følger en slik livsreise, har vært livgivende for meg. Det er igjennom et slikt arbeid jeg også kan kjenne friheten og den enorme gleden jeg har i små øyeblikk. En følelse ingen kjemisk fremstilt rus kan gi.

Denne uka har jeg blitt kontaktet av mange – på telefon, mail og messenger. Ensomhet av ulike årsaker har vært tema. Ensomheten blir veldig tydelig når de få holdepunktene man innehar i hverdagen forsvinner og ikke har alternativer. Noen steder stenges helt og hos andre kan man miste kontakten med de få tillitspersonene man har pga ferieavvikling.  

Mine innringere skal enten bli sittende helt alene inntil Norge åpner igjen eller være sammen med familie og bekjente de føler seg fremmed for. Følelser som blir forstørrelsesglasset på selve årsaken til fraværet fra eget liv og hvor det begynte. Alt fra overgrep til andre former omsorgssvikt. Som ofte har gått i generasjoner

Venn vs nettverk

For mange av oss som har levd lenge i rusens rike, har stort sett hatt felleskap med våre like. Satt på spissen så handler dette fellesskapet som oftest kun om å få tak i noe som kan lette en indre udefinerte plage. Dernest så blir det å få tiden til å gå på en mest mulig smertefri måte frem til vi skal ta vårt siste åndedrag. Noen av oss kaller dette venner, men sannheten er vel at det er mer som et nettverk å regne. Et fellesskap hvor vi kun møtes for å tilfredstille egne behov. Hvem kan skaffe meg noe å innta…. Hvem kan jeg sitte med inntil noe bedre dukker opp… Hvem kan jeg gjemme meg bak for å skjule min egenforståtte identitet og heve den sosiale status…. Hvordan kan jeg slippe de verste konsekvenser for livet jeg lever…. osv. osv. Kan vi ikke bruke noen eller brukes til noe er vi alene

Frivillighet vs ubevisst

For mange av oss startet destruktiviteten allerede tidlig barne- og ungdomsår. Vi etablerte en vennekrets i et miljø vi kjente oss komfortable. Sammen med mennesker som oss selv som hverken hadde sunne grenser for oss selv eller for mennesker rundt oss. Utryggheten vi selv følte overførte vi til de andre som var nær oss.  Vi kom og gikk ut av ens liv, lånte, stjal og bedro uten tanke for den andres følelse når egen smerte var på topp. Vi alle levde på mange måter som levende døde i et helvete. Dette ga også grobunnen for å flykte fra alt og alle. Spesielt fra livets ansvaret vi hverken hadde ferdigheter eller ressurser til å ta

Refleksjon

Mangt og meget kan oppleves urettferdig, men å bli passiv av slike følelser bringer ingen noe steds hen. I årene fra 1996 – 2018 har det vært flere nye begynnelser. Begynnelser på godt, men noen har også vært svært smertefulle. Til tider verre enn noen jeg opplevde i mine første år som rusfri. Det har vært opplevelser jeg trodde man bare kunne oppleve i miljøer som tilhører et aktivt rusmiljø.

Juli 2019. Med en mann som har vist seg å stå støtt når jeg vakler, familiemedlemmer som er der selv om jeg føler verden går under, venner jeg får være sammen med og oppleve  gode pauser fra travle hverdager , gode kollegaer i IOGT som jeg arbeider i takt med mot et mål om å gi mange HÅP, gjør livet til et godt sted å være. Ikke problemfritt, men uten alkohol, narkotika og medikamenter er jeg i stand til å løse de utfordringer livet har å by på.

For å slippe følelsen av ensomhet handler det ikke om å ha en masse mennesker som skal underholde meg på en eller annen måte, men å oppsøke steder som kan gi meg gode opplevelser – med eller uten andre mennesker. Et glimt av Gud kaller sjelesørgeren min det.

I går fikk Reidun og jeg oppleve noe stort sammen som vi begge skal leve lenge på. Gode samtaler, fint foredrag om den sterke kvinnen Åsta Holth og avsluttet kvelden med konsert med blant annet Mari Boine og 2 av hennes fantastiske musikere. Vi var også så heldige at vi fikk en fin samtale med henne og hennes venninne etterpå. Under konserten sa Mari noe jeg selv har tenkt en del på og som jeg synes dekker det jeg har skrevet i denne Uka’s refleksjon:«Det vi gjør mot Moder jord gjør vi mot oss selv» Ja slik vi behandler naturen vil den behandle oss.

Vi er natur og slik vi behandler oss selv må hver og en av oss svare for. Samtalen om bla. ensomhet kan derfor ikke være om ting er rettferdig eller ei – den må også gå ut på: Hva er MITT problem og hvordan kan JEG være sjefen for å få løst det (sammen med de som har ressurser til å hjelpe meg)…

Reidun Birgitte Skjønberg Hansen, Mari Boine og meg

9 kommentarer til «Uka’s refleksjon: Ensomhet»

  1. Tenker ofte på at juli er den verste måneden.
    De som forstår det holder oppe. Men på den annen side, folk trenger fornyelse og ferie. Jeg syns det er bedre for meg å ta ferie når det fungerer i samfunnet. Jeg tør ikke bruke penger på festivaler og konserter. Jeg vet jeg kommer til å trenge de jeg har.. men på den annen side. Selv om jeg kunne tenkt meg å jobbe konsentrert med mine ting , blir det lett for ensomt til å ha noe driv. Jeg må oppsøke steder meg mennesker. Aktivt.

    • Så bra skrevet!
      Har følt mye på ensomhet opp gjennom livet, fra barndom, gjennom alkoholavhengigheten min og etter jeg ble promillefri og etter hvert edru i hodet.
      Denne uka mistet jeg min firbente venn og samboer (hunden min Sara). Det er et veldig tomrom etter henne og savnet er stort. MEN, å kunne takle alle følelser nå uten å ruse seg synes jeg er utrolig godt. Det sier meg at jeg har kommet et godt stykke videre i mitt edruelige liv. Livet er her, på godt og vondt, og det å kjenne på alle former for følelser uten å skyve de bort, er for meg en ny opplevelse og jeg er SÅ takknemlig for at jeg kan leve godt med det.
      Å leve «i takt» med meg selv, folkene- og naturen rundt meg er for meg et flott liv.
      Ensomheten kommer av og til enda, men den får komme på besøk, men den får ikke slå rot i meg lengre 🧡

    • Det skulle vært nok ressurser i systemet at man kunne holde åpent – selv med redusert fart. Ønsker deg en fin sommer Sigrid Marie. Husk festen i Rakkestad 9-11. juli for ANTA’s venner

  2. Fin refleksjon og heldig som møtte Mari Bone. kloke ord. Jeg kjenner på ensomheten… Snart 6 mnd edruskap og hodet er i endring.. Flyttet tilbake til mitt barndoms sted etter 28 år på østlandet. har eldre foreldre. De jeg trodde jeg skulle ha kontakt med har livet på stell med mann barn barnebarn.. Jeg bor i ett leid hus og bare det får meg til å føle meg liten her på Lista. jeg holder på å ordne opp i min økonomi men ting tar tid.. Ensomheten er fæl.. har heldigvis en hund som drar meg ut men merker jeg blir negativ og ser at livet.. jo det passerer meg mens jeg jobber for å beholde mitt edruskap. Nå er snart helgen gått.. solen skinner og festivaler, utekafeer osv får klare jeg uten meg denne sommeren.

    • Tusen takk for tilbakemelding. Det å skal begynne på nytt er krevede. Ikke mindre krevede når man skal gjenopprette kontakt med familie og gamle venner i tillegg. Ønsker deg en god edru sommer June

  3. Tusen takk for dine refleksjoner. Jeg har alltid trodd, etter at jeg ble nykter vel og merke, at jeg ikke er ensom. Det har ikke føltes slik. jeg har liksom alltid hatt noen å gå til når jeg har ønsket…Men akkurat nå tenker jeg at jeg er ensom, med følelsene mine over å ikke få en forklaring på hvorfor en situasjon ble som den ble. Jeg ønsker å kunne ta opp tråden, snakke og dermed slippe å gå rundt å være urolig, ikke vite om jeg gjorde noe galt også. Når jeg blir møtt med likegyldighet og korte svar med et hint av irritasjon i stemmen blir jeg såret, skuffet og trekker meg bort, altså blir ensom på en måte. Så ønsker jeg ut av denne «boblen», få forklaringer, bli på bølgelengde igjen, men finner ikke noen åpning… Ja, jeg er visst ensom jeg også – fra tid til annen… Takk for at du fikk meg til å innse, og dermed kan jobbe med meg selv, finne nye svar, rette opp – snakke med den det gjelder ikke minst. ❤

  4. Jeg har jobbet litt med å se på forskjellen mellom alene og ensom. Fant ut noe som var et godt svar for meg: Der du kan velge å oppsøke noen er du alene, der du ikke kan velge det, er du ensom. God sommer Heidi og tusen takk for din blott

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: