Uka’s refleksjon: Det var så perfekt, men…

Den første tone er alltid perfekt, men så var det den andre og «ørtende» da…

Jeg hadde en interessant samtale med Morten Krogvold tidlig i morges. Elsker å snakke med dette levende kunst- og kulturarkivet. Vi snakket litt om komposisjoner både i musikk og bilder og kom innpå Miles Davis. Et av Miles utsagn var at det aldri er noe trøbbel med den første tonen, men at det var de som kom etter som kunne rote det til for det ønskede resultat.

Dette ga meg assosiasjoner til mer musikk. Det har vært mange toner i mitt liv som har virket som det perfekte, men som viste seg å ikke være det likevel. I mange tilfeller holdt jeg så lenge på den første tonen at jeg trengte enda lengre tid på å få stoppet for så å kunne snu og begynne på nytt igjen.

Jeg kan også spinne på det bilde jeg får av Davis utsagn til denne ukas arbeidsoppgaver. Jeg snakket med flere som har vært fanget inn i en usunn lojalitet. De trodde på mennesker som utga seg for å være venner, men så viste det seg i neste sving at vennene kun ville utnytte menneskene de hadde rundt seg. Prisen de måtte betale for å ikke slippe taket da de forsto at noe ikke stemte, ble høy.

For noen av dem ble det en ekstrem høy pris. Både for dem selv, deres nære og samfunnet. På Ila fengsel og forvaringsanstalt er døgnprisen per innsatt ca 11.000 – 4. mill. i året. Noen skal ut på statlig finansiert prøveløslatelse og det koster ca. 10. mill. i året per pers. Hva de selv må betale med en konstant gnagende samvittighet og et indre kaos, deres egne familie og hva de har av kvaler samt hva deres ofre og deres nære og kjære har, kan aldri prissettes.

«Jeg kan ingenting, jeg er dum – jeg blir så glad når noen vil være sammen med meg. Jeg tror dem ikke vil gå fra meg når jeg er snill. De jeg har vært snill mot har bare skapt problemer for meg. Alle jeg har kjent fra barnehjem, gata til fengsel. Det var bare moren og faren min som aldri skapte trøbbel for meg. Nå vil jeg inn i fengsel igjen for da kan jeg slappe av. Jeg klarer ikke bo alene. Jeg gjør så mange dumme ting når jeg drikker og bruker narkotika. Jeg klarer ikke å la rusen være heller», sa en godt voksen mann til meg for noen år siden. Jeg hører fremdeles stemmen hans og fortvilelsen han hadde. Foreldrene var tunge rusmisbrukere så dem hadde han ingen forventninger til, men offentlig ansatte og såkalte venner hadde han skyhøye tanker om. Det var noe tilsvarende jeg snakket med flere om denne uka. De var så alene med sine tanker og opplevelser etter atter å ha blitt svikta og skuffa.

Som sagt denne uka har jeg vært i kontakt med flere som har betalt en høy pris for kunne oppleve litt inkludering, anerkjennelse og kjærtegn. Alt hadde startet så bra, men så ble det ikke slik de hadde forestilt seg. De trodde de bare skulle hjelpe en venn, en slektning eller kjæreste som hadde havnet i vansker for så at det kunne bli ro.  

Deres hunger etter nærhet og omsorg bidro til at de ikke klarte å sette gode grenser for seg selv. Noen hadde gått til ytterligheter for å få et snev av litt varme og medmenneskelighet. I stedet for et liv i fred og ro, ble de atter en gang mottakere av psykisk og fysisk vold, fikk sitt hjem okkupert eller endte med lange fengselsstraffer for å hjelpe noen  ut av ei knipe.

Som mange av dere vet var Miles Davis et musikkgeni. I musikken kunne han raskt rydde opp i et hvert tonekaos som måtte oppstå, men han hadde interesser innen andre kunstneriske uttrykksformer også. Blant annet tegning. Her var han ikke like god til å finne løsningene som kunne ta han dit han ønsket seg slik som i musikken. I møte med vår anerkjente arkitekt Jan Georg Digerud spurte Davis hva han synes var galt med bildene. Digerud var nokså starstuck, men visste at han ville bli avslørt om han kom med noe smisk så han var ærlig.  «Bildene dine er veldig flate, du trenger en horisont i bildet» sa han. Han måtte med andre ord vite hvor han var og skulle.

Mine samtalepartnere har manglet en Digerud i sine liv. Det har vært mange elementer som har stått i veien for deres horisont og ingen har vært der å veiledet dem heller.  Jeg forsøker etter beste evne å gi tilbakemeldinger som kan gi dem både harmoni og skjønnhet i livet. En sa det så godt denne uken: «Du er utfordrende å snakke med for jeg kommer ikke rundt deg. Må si jeg er både forbanna og trist over at ingen har gitt meg de utsikter du viser til på et tidligere tidspunkt i livet. Jeg vet du har rett, men det er mye å fordøye. Ser likevel frem til vår neste samtale Rita» (jeg kan selvfølgelig ikke gå inn på hva vi snakket om, men jeg forstår at han er både trist og forbanna)

Jeg må  få takke for alle «Digeruder» i mitt liv. Alle dere som ikke har ønsket å bli sett på som løgnere etter at dere har besvart min bønn om hjelp. Uten deres ærlige og rettfremprat hadde det nok vært meg fremdeles gått i ring  –  innenfor eller utenfor en fengslsmur.

Lytt mer om saken her: Speilet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: