
Vi alle fanges av vår hverdag og alt den gir av opplevelser. Til vanlig er min hverdag fylt opp av inntrykk knyttet til omsorgssvikt og jævelskap. Rettere sagt; jeg inviteres inn i livene til mennesker som har opplevd dette, og som kjemper sine kamper for å endre på dagens livssituasjon – som følge av sine oppvekstvilkår. Denne uka har jeg fått en miks av det mest vanlige liv «hvermannsens» har og det livet kun en liten prosentandel opplever.
Jeg hadde Veivalg-gruppe og mine faste samtaler i Ila fengsel og forvaringsanstalt, i tillegg Kafé Klar på Lillestrøm og noen lengre telefonsamtaler med tidligere ANTA-kursdeltagere. Mange av disse samtalene gjør at jeg får klump i halsen og kjenner på en enorm tristhet bare jeg tenker på dem. Igjennom alle år har jeg møtt på de største, tøffest, tatooerte muskelbuntene, som har hatt sine ting på hjerte de vil dele med meg. Det samme har aldrende pårørende, kvinner og menn, som har sett ut som små forskremte spurvunger og førstegangs fedre som sitter i fengsel. Felles for mange av disse har vært en grunnleggende utrygghet og ensomhet, hvordan det har påvirket deres valg helt fra de var bitte små og deres hverdag i dag. Det har vært en god tykk rød tråd igjennom det hele som aldri har blitt brutt.
Fredag, sen ettermiddag, etter jobben setter jeg nesa sørover med familien til mannen min som har kommet på ferie fra USA. Vi skal møte mange fra slekta deres. Både fra mors og fars siden. Fettere og kusiner kommer fra alle kanter. De fleste har jeg truffet mange ganger både i Amerika og Norge. Det er alltid hyggelig for alle er svært inkluderende og jeg har en god tone med hver og en jeg har snakket med – som de har med hverandre. Det snakkes om forfedre, tanter og onkler som ikke er her lenger. Nå har jeg vært så lenge i familien at noen av de nylig døde vet jeg også hvem var.
Men det var de nyankommende til slekta som fanget min oppmerksomhet. De små som var alt fra 6 mnd. til 4 år. Det var gutten på fire som fikk meg til å tenke på menneskene jeg arbeider for til vanlig. Først og fremst la jeg merke til på hvordan mormor og bestefar snakket sammen om den lille. Mor, deres datter, var i bryllup så guttungen skulle være der over natta og det var stort for dem alle tre. Besteforeldrene var begge involverte i både barnebarnets ve og vel på alle plan og måten den lille henvendte seg til dem begge på viste at der var det 100 % tillit.
I dette fikk jeg se hvordan barnet ble veiledet og trent med en kjærlig stemme og hjelpende hånd. Det var ord som skulle trenes på, grønnsaker som skulle kuttes med kniv og hender som skulle vaskes etter toalettbesøk. Mormor måtte også til tider stoppe gutten så han fikk seg en do-pause i leken. Jeg ble helt oppslukt i dette. Grenser ble satt med gode forklaringer til og blikket til småen viste at han lyttet.
Spørsmålet om hendene var vasket etter et do-besøk ble besvart på en litt unnvikende måte. Det var tydelig at den lille krabaten ikke hadde hatt tid til det, så det ble en ekstratur på toalettet igjen. Ikke alle ord var like lette å gjenta eller huske, så både barn og besteforeldre gjentok dem hver gang det var naturlig. Hvilken vei knivbladet skulle være og hvor store agurkbitene var ønskelig, ble også gjennomgått mer enn en gang. Vi i alle kunne se hva mestringen gjorde med den lille krabaten. Da mor kom tidlig søndag hadde arvingen mye å fortelle og det var en tydelig stolt mor som fulgte med og kommenterte.
Dette hadde jeg enormt godt av å oppleve. Det er viktig for meg å bli påminnet at de fleste barn i Norge og verden blir oppdratt på en god og omsorgsfull måte. De har foreldre som lærer opp sine barn til å møte de kravene et hvert voksende menneske blir stilt ovenfor i samfunnet. Alt av kunnskap og lærdommen kommer inn i små doser og med babysteg mestrer man litt mer for hver gang en øver.
Det er jo ikke en slik oppvekst jeg er vant til å hører om fra mange av de jeg arbeider for. Noen har måtte ta vare på yngre søsken fra de selv var 3-4 år gamle samtidig som de også skulle passe på at mor eller far ikke skader seg, eller at utenforstående skulle få vite hvordan det sto til i hjemmet. Som 8-9 åringer ble kroppene deres solgt eller de måtte selge narkotika for at mor eller far kunne få sin «friskemeldingsdose». Andre har stort sett vært redde av grunner ingen barn skulle ha.
Trøsta for mange av mine må være at alle har en mulighet til å få et liv med tilhørighet og trygghet – om man selv jobber for det. Det handler ikke om hvor gammel man er, men om man får den hjelpen man trenger. Les Daniel’s historie: Trykk her