Du er flink, men…Du leser bra, men…Du er flink til å tegne, men… Du løper fort, men…Du deltok, men…Kjæresten din er sikkert hyggelig, men…Du skulle ha sagt…,du skulle ha ment…du skulle ha trodd….du skulle gjort…Alt det du trodde var til det beste for dem du hadde tillit til ble ansett som feil!
Blikket flakker – jeg åpner ikke for noe. Denne gangen er det dine ord og din mening som skal få komme frem, tenker jeg. Det forblir stille. Dørgende stille. Føles nesten som vi er to bilister som møtes på en smal vei og ingen vil rygge.
Hva vil du med ditt liv – hva drømmer du om, var spørsmålet mitt. Jeg vet hvordan man blir når du hele tiden får vite at du et null. Et menneske som ikke duger til noe og som helst skulle vært en våt flekk på lakenet. Kan du ikke brukes til noe så er du heller ikke noe verd noe. Men kan noen utnytte deg og dine ressurser så er du hjertelig velkommen inn i varmen – for stakket stund.
Jeg vet ikke, visker du. Jeg har ingen drømmer. Jeg vil bare kjenne på ro uten å innta alkohol, narkotika og piller. Livet mitt handler bare om dette – alt annet er borte for meg.
Der kom vi i bevegelse. Med små skritt skal han finne frem til sin drøm – ønske eller hva det nå vil bli kalt av han. Min jobb på denne veien blir å stille spørsmål og unngå bruk av ordet: Men…
Ja, det alltid sårende og nedverdigende men-et… Jeg selv trenger å bli mer bevisst på bruken.<3
🤗