Sinne

  1. Sinne er en respons om man opplever en trussel på grunn av fysisk vold, urettferdighet, krenkelser, ydmykelser eller svik.

Innsendt oppgave fra Support’n

At jeg har sinne og har blitt sint, har fått konsekvenser både for meg og for flere av mine kjære i min familie. Jeg kan ikke huske at mitt sinne har fått konsekvenser for noen andre mennesker enn mine nærmeste som jeg er glad i. Jeg har aldi likt å slåss, slå andre mennesker men dette har nok hendt i min oppvekst. Mitt sinne er vanligst at det kommer ut i form av verb og gestikulerende bevegelser og ansiktsutrykk. Jeg kan skremme fanden på flat mark bare ved å se på et menneske. Slik er jeg skapt og har nok også blitt formet slik av innestengte følelser.

Jeg kan selv ikke huske at jeg noensinne har hatt vansker med å innrømme mitt sinne eller mine handlinger. Jeg er oppdradd til å innrømme min skyld. Derimot kan dårlig impulskontroll ha skapt bekymring og sinne hos medmennesker som jeg har hatt noe med å gjøre. Som oftest har jeg innrømmet mine feil og stått for dette.

Sinne framkalt av redsel, misforståelser, det at jeg ikke har fått det som jeg vil, at andre ikke har handlet som jeg vil, hører etter mitt syn til skjeldenhetene når det kommer til vold, framkalt av mitt sinne. Men jeg har reagert med voldelig sinne både psykisk og fysisk i mitt 51 – årige liv.
Det er vanlig at jeg hever stemmen og gestikulerer, når jeg i sinne prøver å saklig argumentere for mitt syn i sak. Jeg har også tendens til å påpeke personlige syn til min nærmeste i mitt liv, nemlig min kone som jeg er glad i. Dette jobber vi med sammen.

Å skille mellom sak og person er noe jeg selv mener jeg er god på. Men min tålmodighet settes på prøve når jeg ikke ser interesse for hva jeg prøver å formidle. Jeg blir ofte veldig engasjert og kan lett misoppfattes som sint uten at jeg er sint.
Derimot kan jeg ha vanskeligheter med å forstå foskjellen mellom egne og andres behov. Det betyr ikke at jeg ikke føler empati for andre mennesker.
Dette handler mere om min utålmodighet i diskusjoner hvor jeg finner motparten uærlig eller at motparten argumenterer mot meg som person og ikke saken diskusjonen angår.

Det er ikke lett for meg å begrave stridsøksen når det ikke fokuseres på sak og når motparten ikke responderer på mine utsagn og jeg får respons som går på meg som person verbalt.

Jeg kan ikke la være å innrømme at jeg har vært både tilbakeholden,åpen og oppriktig til mine nærmeste og til alle som har hatt med meg å gjøre tidligere når det kommer til min historie. Slik har jeg vert for å beskytte meg og fordi dette har vert skam.
Krenkelser, psykisk/fysisk vold, urettferdighet, ydmykelser, mine følelser av å bli sviktet som sønn, bror, venn, en varetektsfengslet, tvangsinnlagt pasient, av psykiatrisk personell, av politi, skole, naboer og venner er følelser jeg har blitt mer og mer klar over i senere tid. Jeg føler det er lettere å forholde meg til mine følelser og min historie etter at jeg er tatt av Psykofarmaka som jeg har tatt i 17 år.
Mest er det skammen som har vert årsaken til min innesluttsomhet, følelsene av å ikke bli tatt på alvor når jeg har prøvd å forsiktig dele av min historie. Det er også viktig for meg å ikke krenke mine medmennesker. Jeg har alltid hatt som prinsipp å behandle medmennesker med respekt.
Når jeg teller etter, er det nok mindre enn 10 ganger, i mitt 51 – årige liv jeg har brukt vold mot andre mennesker. Som oftest har jeg sittet igjen med at det er meg det er noe galt med. Innestengt sinne har jeg nok av og jeg klarer å akseptere dette.

Jeg tenner på alle pluggene når jeg føler meg krenket og misforstått. Når jeg ber om å få fred, uten at jeg føler at jeg får fred. Jeg takler disse følelsene mye bedre etter at jeg har sluttet å ruse meg og jeg jobber med disse følelsene i gode samtaler med min kone som har hold ut med meg i 18 år.

Det kan være egoistisk av meg å be om fred. Men syntes det er viktig å nevne at, ber jeg om fred, da har det allerede gått over min grense for toleranse. Flere ganger har jeg da eksplodert.

av Terje Eikeland, Os, 13.08.2019

En kommentar til «Sinne»

  1. Jeg har vokst opp med en veldig voldelig far. At jeg og min mor ikke er mere skadet enn vi er,er et under. Men allikevel har jeg i alle år synes synd på ham. Nå er han 70 og er fortsatt en mann jeg synes veldig synd på. Hadde ikke kontakt i de siste 10 årene jeg rusa meg,men har hatt kontakt ca 2 år. Nå er jo historien blitt at jeg holdt meg vekk pga rusen. Men jeg har tilgitt. Foreldrene mine var unge da de fikk meg. Og jeg ser at ut i fra deres ståsted,så var det bare håpløst. De var 2 ungdommer og far med en vond ballast fra sin oppvekst. Nå er de voksne og jeg tror ikke de er så stolte av hvordan oppveksten min ble. (De var ikke rusmisbrukere)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: