Uka’s refleksjon: Dårlig butikk…

Denne uka har vært noe helt spesiell for meg meg. Verden går videre sies det, men på visse områder kan det virke som at ting har stoppet opp. Det har vært mange flashback for å si det sånn. Norge er ikke stort når man er tilgjengelig på telefon, mail, Facebook og messanger

Det er en haug med mennesker som er ansatt i AS Norge. Disse skal se til at alt skal gå rett for seg slik at alle i vår velferdsstat skal ha et godt land å bo i. Det mange skal ha fokus påer :  hjelpe dem som ikke klarer å administrere sin dag og sitt liv på en god og hensiktsmessig måte. NAV og Helseforetakene er de største – og viktigste – aktører AS Norge har engasjert for å bistå disse.

Rederfirmaet Frontline, Aker Solutions eller andre bedrifter som har et tydelig mål om å overleve setter inn de beste folka som kan dra dem i riktig retning. De ansetter proffe merkevarebyggere, skarpe produktutviklere og forhandlere, og alle de andre de måtte ha behov av for å lykkes. De får tak i gode personalansvarlige som hele tiden har fokus på å styrke det svakeste ledd i kjeden slik alle kan delta med å få fornøyde kunder, overskudd og trygge arbeidsplasser. De som skaper ekstrakostnader for bedriften ved å ikke ta sitt ansvar på alvor må forlate firmaet eller omplasseres til en stilling med mindre ansvar.

I mange, mange år har jeg fått følge med hvordan mange av de nevnte ansatte i AS Norge arbeider. For å si det sånn; noen overskuddsbedrift kan man kanskje ikke si at alle avdelinger har klart å skape og trygghet har vel svært få kunder fra disse avdelingene fått oppleve. Snare har enkelte kundegrupper fått kjenne på det stikk motsatte. De har til og med blitt tappa for ressurser slik at de til slutt blir en ekstrautgift for bedriften. For i motsetning til Frontline og Aker Solution kan det oppleves som at de i AS Norge som lever dårligst resultat får fortsette å ture frem, og hvor det ender med at ledelsen selv må finne finansieringsordninger som kun opprettholder utenforskapet til den kunden som ligger nede med «brukket» rygg og endre opp som ung ufør. Noe vi har sett går i arv fra generasjon til generasjon.

Et eksempel. En narkoman – godt voksen person på over 60 år, havner i en livskrise svært få i vårt land opplever. Alt blir revet bort fra henne. På noen få sekunder står hun på bar bakke. Barn, ektemann og bolig forsvinner. Øvrig familie er borte for flere år siden. Hennes hjelpere fra AS Norge er spesialisthelsetjenesten, NAV med bo-oppfølgingen i bydelen hun sokner til, samt fastlegen og psykolog, og  ymse organisasjoner fra ideell sektor. Som en sterkt medisinert pasient i kjempesjokk blir hun plassert på et lavterskel kommunalt botiltak hvor hun føler seg både ydmyket og krenket på flere plan. Fordi hun har en liten arv og uføretrygd må hun betale alt selv og kommunale tiltak koster flesk. Ingen der ser etter bedre alternativer for henne, de eneste de gjør er å tappe henne for de små ressursene hun har. Bolighaien hun senere kommer i kontakt med for å komme seg ut av det belastede kommunale tilbudet, tyner henne for 500 kr. dagen for en hybel på drøye 10 kvm. Uføretrygden holder ikke og arven spises opp. Og hun synker dypere og dypere inn i depresjonen, blir mer og mer forvirra og arven skrumper dag for dag. Om ingen med et klart hode snart griper inn vil hun bli  100% avhengig av statlig og kommunal omsorg.  

Med min minimumskunnskap om traumer, rusmiddelmisbruk og ensomhet, og noe innsikt i kvinnes livshistorie, ville nok jeg ha valgt en annen strategi på vegne av AS Norge og enkeltindividet i denne historien. Da ville jeg først og fremst ha sikret henne egen bolig. Siden hun har betalingsevne via en uføretrygd og fremdeles litt igjen av arven ville jeg søkt om startlån for henne. Denne løsningen kunne vært en vinn – vinn situasjon på flere områder. Samlet sett ville dette bli rimeligere enn bolighaiens 500 kr døgnet samtidig som det ville trygge et menneske som har vært en kasteball siden hun var ei lita jente. Dette ville koste også AS Norge mindre på sikt.  Ikke minst ville det trygge kvinnen.

Deretter ville jeg ha satt inn noe som kunne forebygge ensomheten samtidig som hun kunne fått hjelp til å bearbeide mange sine traumatiske opplevelser og den store sorg hun bærer på. Av egenerfaring har jeg både opplevd og sett at mirakler kan skje for den som er lengt nede når de føler seg trygge og inkludert.

Av og til lurer jeg på hva skjer med dem som bidrar til at AS Norge øker unødig sine utgifter – og  tapper AS’et for ressurser? En ting er jeg iallfall sikker på og det er at dette er en svært dårlig butikk. Et slikt personale hadde nok ikke fått bli hos reder Fredriksen, konserndirektør Kjell Inge Røkke eller matbutikken på hjørne.