Haddy – et menneske

Ja da er dagboken til Haddy Njie lest og jeg har kjent på alt fra irritasjon, redsel, sinne, oppgitthet til mye sorg. Nå har jeg mange, mange spørsmål jeg nok aldri vil kunne stille og få svar på. Slik hun beskriver maktpersoner og det dobbeltspillet som pågår i maktens korridorer er gjenkjennbart. Det har gjort at jeg blant annet har vært svært syk og blitt ekstremt redd mennesker igjen. Nå makter jeg ikke å forholde meg til mennesker som ikke kan forvalte makten som ligger i den hensikt stillingen deres har eller der jeg opplever at mennesker lyver til meg på ulikt vis.

Jeg skrev noen notater da jeg var langt nede: Hvordan forberedes menneskene til livet? Hvem lærer oss forsoningens kunst? Den vi trenger så sårt når det skapte vi har trodd og levd for taes i fra oss eller dør…

Når jeg ser tilbake på mitt liv så er det kun mine egne levde dager som har vært min læremester. Smerte, flukt, smerte, flukt, smerte, glede, smerte og glede har gått hånd i hånd. Mine reaksjoner har vist meg mang en gang at jeg iallfall ikke har vært forberedt på mye av det livet har å by på. Det har enten handlet om å dope meg ned eller havne inn i selvmordplanleggningens mørke. Det var ingen læremester og veiviser der for meg i livet. Spesielt ikke på hva jeg kunne møte på i den såkalte straight og nyktre delen av samfunnet. Det jeg trodde skulle være så mye redeligere og bedre enn det jeg har levd da livet var preget av alkohol- og narkotikamisbruk var feil. Iallfall i forhold til den posisjonen og oppmerksomhet jeg fikk.

I rusen hadde jeg bare opplevd å bli lurt for penger og rusmidler av syke rusmiddelmisbruker, utroskap av rusa partnere eller tilnærminger av klåfingra gressenkemenn, og dette handterte jeg greit. I det nye livet jeg fikk som rusfri har gitt meg helt nye erfaringer av trakassering og krenkelser. Her har jeg opplevde mye dobbeltspill av maktsyke folk som har skremt livet av meg. Det har berørt meg på en måte som gjorde at jeg ikke våget å lese boka til Haddy før nå. Jeg har Posttraumastisk stresslidele (PTSD) og jeg var redd for å gjenoppleve smerten ved løgn og ryktespredning. Jeg forsto aldri hvorfor noen ønsket å ødelegge meg – jeg var ikke forberedt. I dag vet jeg mer.

Jeg synes det er flott at seksuell trakassering – og alle andre former for trakassering for den saks skyld, kommer for dagen og det skal det slåes ned på. Krenkelser og overgrep skal få sterke reaksjoner. Jeg har ofte opplevd at reaksjoner – eller mangel reaksjoner, er knyttet til offerets nytteverdi i et nettverk der destruktiv maktutøvelse råder. Jeg har hatt samtaler med alt fra barn som utsettes for omsorgssvikt, blir misbrukt på ulik måte av en voksen, hjelpetrengende som oppsøker et hjelpetiltak som ender opp som sexleketøy for ansatte til unge voldtektsofre som ikke har blitt trodd. Disses overgripere har ikke fått noen reaksjon eller oppmerksomhet. De øverste ledere som har blitt gjort kjent med sakene har dysset dem ned helt til hendelsene har rent ut i intet. Det har ikke vært noen nyhetsinteresse hverken av politisk art eller som kjendissladder i disse sakene, men jeg har lyttet til deres indre smerte.

Jeg håper virkelig at boken til Haddy kan skape diskusjoner om langt mer enn at hun har snakker ned varslerne. Det er for meg – som er en A-4 borger i landet vårt, en meget sterk og personlig bok som berører. Hva skjer det med mennesker som aldri får fortelle sin side av anklagelser som er rettet mot dem? Hva skjer når innleide advokater forteller deg hva du skal si, hvordan du skal si det og når du skal si noe, så du unngår å bli fremstilt som en som vil forsvare seg? En ting er iallfall sikkert – noen rettferdig behandling av en sak blir det ikke. Slik behandling skaper kun flere ofre og mye mer lidelse.

Konsekvensene av mediakjøret som stakk meg mest var hvordan Haddy, som mor – et barns læremester og veileder, satte ord på hvordan hun og barnets far ikke hadde krefter til å følge de oppdragende rutiner som lite barn trenger så sårt i denne brutale verden. Hun viste oss hvordan et lite barn tok inn sine omsorgspersoners psykisk helsetilstand og agerte ut dette. Hver dag tappet henne mer og mer og til slutt maktet å snakke med dem, sin egen familie, som kunne gi henne krefter.

Jeg tenker også på AP-metoovarslerne og hvordan de må ha kjent på det offentlige trykket. Mange jeg har snakket tenkte før boka til Haddy kom at det har vært er en intern maktkamp i AP. Men hva og hvem som har utløst mediakjøret på varslene vil vi alltid måtte spekulere på. Var det varslerne selv som ønsket dette eller var det noen i AP ? Hvorfor har det ikke vært like stor mediastorm om metoo-varslene i andre partier ? De fleste har nok gjort seg opp en mening om hele denne saken. Både når det gjelder varslerne og medias interesse. Siden vi ikke får en rettsak om noe så alvorlig som en trakasseringsak er vil alltid bli spekulasjoner og kan dukke opp igjen på “passende” tidspunkt. Se bare på Lahlums bok om Reiulf Steen – tro og tvil har blusset opp igjen. Var det et kjæresteforhold mellom han og Gro Harlem Bruntland? Vi alle vil tro det som passer seg best for oss selv inntil det det korrekte blir bevist. Jeg hadde noen samtaler med Steen da min bok kom ut: En alkoholikers dagbok – dessverre spurte jeg han aldri hva som skjer med deg når man utsettes for maktkamper.

Det kommer til å ta tid før jeg klarer å fordøye og plassere alt jeg har lest i Haddy’s dagbok. For dem som har vært utsatt for løgn og ryktespredning eller kjent at media har pustet dem i nakken, kan forstå de menneskelige reaksjonene til både Giskes tanker da han ønsker å lette situasjonen for hans nære og kjære og Haddy’s bunnløse fortvilelse og smertefulle angst for sine. Som utfall av alt dette håper jeg i det miste at varslerne har oppnådd det de hadde til hensikt og at ledelsen i AP har tatt godt vare på av dem under mediastormen. Vi kan se til Mikael Persbrandt og Fredrik Virtanen og tro at hverdagen man setter pris på vil komme tilbake, det fikk aldri Tore Tønne erfare