Der kjærligheten ikke får plass

Historien gjentar seg!  Jeg blir så fryktelig trist og lei meg hver gang jeg hører om det. Eller rettere sagt så kjenner jeg på mer og mer smerte hver gang jeg kommer i nærheten av ondskap. Den villede ondskap.  

Det er sår i meg selv som rives opp. De slitsomme tankene jeg får skaper også en følelse av at jeg ikke orker mer og sender en bønn om å slippe livet. Selv når det som skjer ikke har noe direkte med meg gjøre.  Når flashbackene utløses av det som bekrefter utsag som:  «djevelen er i detaljene «og «dine fiender kjenner deg bedre enn dine venner» vekkes utryggheten i meg. Jeg vet at jeg også kan bli rammet av noe tilsvarende igjen. Jeg vet også en annen ting – jeg  har ikke flere krefter igjen til å kjempe mot mennesker som vil meg vondt.

Smerten ved å føle seg mobbet – utestengt og uønsket, kan bare den som har erfart det samme  fult ut forstå. Blikket jeg møtte da den eldre passerte meg i døren fortalt mer enn ord. Så ydmyket, fullstendig sønderknust og ulykkelige. Både kroppsspråk og øynene fortalte meg hva som pågikk i hans indre da jeg så han forsvant ut.

Jeg ble sittende igjen og lytte til hva som ble snakket om videre i møte. Siden jeg kjente nokså mye til den uselviske utstøtte mannen og hadde hatt noen samtaler med andre som kjente til dagens situasjon, var jeg nysgjerrig på hva jeg skulle få høre av den andre siden. Og det ble som forventet: en detaljert fremstilling av et menneske og hans intensjoner som hadde gitt 10 år av sitt liv for å trygge og glede andre. Detaljene som ble hentet frem og meninger mannen ble tillagt, ble fremstilt ene og alene med den hensikt å sverte og rakke ned på den utstøtte.  Samtidig bidro deres fremstilling til at de fikk et alibi som kunne forsvare deres egne handlinger. Handlinger som iallfall ikke jeg forsto hensikten av. Uansett hvor mye jeg forsøkte fikk jeg aldri tak i om de hadde noen gode definerte mål for det som skulle påvirke manges hverdag.  

Det skremmende ved hele situasjonen var at de andre og jeg som har vært tilstede igjennom noen år – vet at det som trekkes frem i dag ble gjort med gode hensikter den gang. Flere av oss hadde til å med uttrykte takknemlighet, men nå ble det dratt ned i dritten. Episodene som ble gjenfortalt ble fortalt i et tonefall som var både latterliggjørende og nedvurderende. For under ett år siden hadde de samme folkene applaudert for alt som ble arrangert og utført. Nå spyttet de på det. Men det som gjorde sterkest inntrykk var at hovedtaler satt og løy og de samme som engang hadde vist den utslåtte anerkjennelse og respekt, satt nå og nikket og heiet på noe de visste ikke stemte.

I denne saken er alt så uforståelig for meg. Det er jo ingen kamp om en godt betalt lederstilling eller å trygge en lønnet arbeidsplass. Her vil det jo alltid kun være snakk om at noen må gjøre en ekstra innsats slik at et lite felleskap skal kunne gjøre noe godt for mange andre som ikke har det lett.

Jeg forsøkte å få blikkontakt med de mest aktive og intense i hetsekoret, men de så en annen vei. De valgte av grunner jeg ikke forsto å støtte det de visste var usannheter. Noen av dem som satt på første rad vet jeg har mottatt mye støtte fra den de nå kaster ut i mørket. En gang strakk han hånda ut til dere, tenkte jeg –   nå er dere selvgående og deres gjensvar er at dere slår ned på den dere innerst inne vet har et rent motiv for alt det den gjør for sin neste.

Slik jeg kan tolke dette dolkestøtet så var det kun for at den sist ankommende til fellesskapet ville ha lederposisjonen. Ledertittel med eller uten lønn kan gi følelsen av makt. Så i denne saken så var det vel ene og alene makten som sto i fokus?

I dag mottok jeg en beskjed om at mannens helsetilstand fremdeles uavklart. Ingen vet helt hva som skjedde bak hans lukkende dører…

                                                                           Historien er gjengitt med tillatelse.