Jeg har en drøm

24 november 2019, har jeg vært totalavholdende i 23 år etter å ha levd 24 år med alkohol, narkotika og medikamenter så jeg kunne døyve følelsene mine .

Jeg skulle ønske jeg kunne si at disse årene kun har vært en lystseilas, men det kan jeg ikke. Det har vært mange tunge stunder. Til tider så tunge at jeg har planlagt selvmord. Men så lenge jeg har holdt meg rusfri og har hatt gode mennesker rundt meg da det var på det mørkeste, så ble ikke planene iverksatt, og jeg sitter her i dag med mannen i mitt liv.

Men jeg må si at jeg har fått oppleve mange fantastiske ting også. Først og fremst at jeg har levd sammen med mannen i mitt liv i 15 år, vært gift i snart 4 av dem. Jeg har klart å skape arbeidsplasser for flere tidligere rusmiddelmisbrukere og pårørende, og jeg har fått være med på å se mennesker reise seg fra ruiner de færreste trodde var mulig.

I helga har jeg hørt på Usagt, om Martin Eia-Revheim NRK Radio. Det var en sår historie. Den fikk meg til å tenke på hvor heldig jeg var siste gang jeg forsøkte å bli rusfri. Det hadde vært så mange forsøk at det står i papirene mine at jeg behandlingsresistent. Altså ikke behandlingsbar. Men siste forsøk møtte jeg Petter Lange som har støttet meg fra han kjørte meg til avrusning og helt frem til i dag.Han var svært tydelig; Du får ta fylla og rusen først, så får du se hvor mye psykiatri det er igjen. For jeg pep jo fælt på at jeg slet med psyken. Uten Petters tydelighet og måten han hjalp meg på, hadde jeg nok levd som faren til Eia-Revheim. En fanget rusmiddelmisbruker som ikke kunne gjøre stort annet enn å ruse meg og være smilende og tilstedeværende blant venner og bekjente – ufin og utspekulert mot mine nærmeste.

Historien som ble fortalt på radioen gjør at jeg ikke skal gi meg på å støtte folk til edruelighet og nykterhet. Jeg føler jeg er ekstremt heldig som har en jobb hvor jeg har muligheten til kan hjelpe dem som ønsker hjelp til totalavhold. Jeg har muligheten til å hjelpe fedre og mødre som ønsker å være gode forbilder for sine barn. Sønner og døtre som vil støtte foreldre sine, ikke stjele fra dem. Være med brødre og søstre å skape glede og latter , ikke påføre dem skam og angst.

Kjenner jeg har mye å si om denne saken her. Det er mange som romantisere livet til en alkohol – og narkotikamisbruker. Forteller hvor snille og morsomme aktive rusmiddelmisbrukere kan være. Eller stakkarsliggjøre personen slik at den slipper å ta ansvar for eget liv. Hverken vi som har vært tunge rusmiddelmisbrukere eller familien vår opplevde livet som fargerikt, eksotisk eller spennende. Det er vel ingen som synes det er spesielt fint å ha en upålitelig og uforutsigbar person i livet sitt, som man i utgangspunktet har andre forventninger til. De fleste av oss som har vært misbrukere synes også det er trist ingen har – eller kan ha – forventninger til oss når det står på som værst. De færreste av oss ønsker egentlig å leve så ensomme som man blir med flakser, pulver og piller gjør oss.

Faren til Martin Eia-Revheim hadde vært en populær prest hos både innsatte og kjendiser på et tidspunkt, samtidig som han var en ekstremt voldelig ektemann og far. Han døde ensom, få var i begravelsen og han ble lagt på en liten minnelund uten gravsten. Til sønnen etterlot han en tom lommebok og et lydopptak hvor han sang sangen; Har en drøm

Har en drøm om å komme hjem
Dit ei framtid ennå bor
Har en drøm om å finne frem
Over ei mørklagt jord
Snart stiger sol et sted i øst
og i natt har ingen gitt deg svar
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar

Har en drøm om å høre tel
I en hverdag taus og grå
Har en drøm om at alt æ vil
finne en vei å gå
Snart stiger sol et sted i øst
alt vil være som det en gang va
Men det finnes ei fattig trøst
Drømmen du alltid bar

Osv, osv.

Sangen han etterlot sønnen sin sier mer enn noe om hvordan det kan være inne i en alkoholiker og narkoman. Jeg har en drøm om være rusfri, at jeg skal slippe å miste mannen min og venner og at jeg kan være til nytte og glede de årene jeg har igjen