Jeg ser sjefen min, Cecilie Widnes, stopper litt opp da hun hører meg si: jeg var glad jeg fikk kreft. Det går noen sekunder før hun kommer tilbake til meg.
Av og til tenker jeg at jeg må ha et snev av Tourette’s for jeg kan si ting uten å tenke meg om. Det er som om ordene bare triller ut. Mye av det jeg sier skaper også reaksjoner hos andre jeg ikke alltid forstår helt heller. Første gangen jeg sa høyt dette med kreft mener jeg var til en journalist som intervjuet meg da jeg fikk cellegift. Uansett så sa jeg ting til han som overrasket på en måte jeg ikke hadde tenkt over.
Ikke mange månedene før intervjuet hadde jeg hatt en operasjon hvor jeg måtte fjerne det ene brystet og hadde hatt en brystbevarende operasjon på det andre. Altså var jeg hardt rammet og måtte ha cellegift i mange måneder etterpå. Journalisten, Robert Veiåker Johansen, måtte komme til sykehuset fordi jeg hadde ikke tid ellers. På dette tidspunktet var det mye som pågikk på arbeidsplassen min så jeg følte at jeg ikke kunne være sykemeldt. Det var både interne og eksterne utfordringer som jeg opplevde som så krevde at jeg som leder måtte være 100% tilstede for.
Jeg husker det var en spesiell dag på sykehuset den dagen intervjuet ble gjort. Følte meg på mange måter reddet da journalisten kom. Når man er på dagbehandling og får cellegift sitter man i et rom med mange som får behandling samtidig. Jeg hadde aldri hatt problemer med det, men denne dagen var det en kvinne som hadde flere av sine nærmeste med seg. Hun var så redd, så redd. Hun gråt og beklaget seg, hennes nære og kjære forsøkte etter beste evne å roe kvinnen, men hun var utrøstelig. Da journalisten kom ble jeg tatt ut av rommet og vi fikk et rom for oss selv. Stillheten jeg opplevde ga sjelefred og jeg følte jeg kunne puste igjen.
Journalisten var kjempehyggelig. Jeg følte ikke at jeg var i et intervju i det hele tatt. Vi hadde liksom en helt vanlig mellommenneskelig samtale. Da jeg leste intervjuet i ettertid forstår jeg jo at han var litt preget av situasjonen. Han hadde tydeligvis lest seg litt opp på meg også. Det er en kjent sak at jeg alltid etter en krise forsøker å finne ut hva jeg kan lære av den. Kreftdiagnosen var intet unntak og han lurte på hva jeg hadde lært så langt i behandlingsforløpet.
På den tiden var jeg glad over at jeg ikke ønsket å dø lenger. Det hadde vært ønsket mitt fra før jeg begynte i barnehagen og frem til ca 2005 tror jeg, så det var en stor opplevelse for meg at et slikt ønske ikke preget hverdagen lenger. Det var da jeg sto i kø for å levere inn en lottokupong, før jeg begynte med kreftbehandling, jeg fikk noen tanker om livet. Mens jeg sto i køen – noe som tidligere hadde vært mitt mareritt nummer 1 slo det meg; Jeg lurer på om jeg kommer til å stå i en slik kø flere ganger. Noe jeg håpet at jeg ville.
Som sagt husker jeg ikke om jeg sa til journalisten at jeg var glad jeg fikk kreft, men jeg sa det til noen andre som forsvant så raskt at jeg ikke fikk begrunnet hvorfor. Sjefen min er en vitebegjærlig og nysgjerrig kvinne så da hun hadde fått samlet seg litt kommer oppfølgingsspørsmålet: Hva mener du med det? Det jeg mener er at jeg var glad for at jeg fikk kreft og ikke tilbakefall til alkohol og narkotikamisbruk.
Alle som behandlet meg for kreft var utdannet helsepersonell som var sikre på at jeg ville bli kvitt kreften. De ga meg operasjon og medisiner som hadde til mål å fjerne kreft og hjelpe meg så jeg blant annet kunne stå i kø for en lottokupong igjen. Det var ingen som mente at: Ikke alle vil bli kvitt kreften og behandlet meg deretter. Jeg ble ikke kun tilbudt et fellesskap med likepersoner i en gitt åpningstid, ingen rafting i Sjoa eller topptur til Galdhøpiggen som behandling – eller tidsfordriv frem til døden skulle redde meg fra angst og fortvilelse. Som sagt ble det operasjon, 2 ulike cellegift typer i noen måneder og siden 5 år med antihormoner. Kreften er borte og jeg har stått i mange køer – ikke bare for å levere lotto. Hadde jeg fått et tilbakefall til rusmiddelmisbruk kunne raskt min hverdag sett svært annerledes ut i dag.
Mitt synspunkt deles av flere. Ikke av samme grunn kanskje, men de sier på mange måte det samme. Professor og president ved Laureate Institute for Brain Research, USA, Martin Paulus sier følgende: You have a better chance to be well after many types of cancer than you have to recovering from methamphetamine dependence ( du har større sjanse til å bli frisk av ulike krefttyper enn hva du har til å bli rehabilitert fra methampetamine misbruk).
For avhengighet, uansett om det er til methamfetamin, heroin, nikotin, cannabis eller alkohol så det er en svært sammensatt sykdom. Den krever ulike profesjoner og ikke minst 100% egeninnsats for å bli frisk. Det er mange ting som må klaffe for at man skal kunne stå i en hverdag som rusfri når man først er blitt fanget inn i et misbruk av alkohol og narkotiske stoffer. Det samme gjelder for mat, sex, gambling, selvskading og andre ting som påvirker lystsentre i hjernen om effekten får tatt overhånd. Dette kan jeg skrive en bok om, men det farligste for meg ville vært er alle dem som sier og handler utfra tanken om: Ikke alle vil bli rusfri…
Så av den den sistnevnte grunn var jeg glad jeg fikk kreft og ikke tilbakefall til misbruk av alt som kunne fjerne meg fra følelser. (Aller helst vil jeg være fri for alle sykdommer)
Ps: Jeg vet at Pakkeforløpet i rus og psykisk helse som har begynt å rulle ut i landet vårt er en modell etter kreftbehandling – det skal bli spennende å følge med om det vil fungere etter intensjonen.