Ukas refleskjon: Utseende til besvær

Roser i kaldt landskap

Livet er kort, er det vi oftest hører folk si. For noen kan det virke så uendelig langt. Det høyeste ønske de har er at det skulle vært over. Raskt.

Ikke alle er syke. Noen med det alt det materielle på plass. Familie og venner kan de også ha. Men det er noe inne dem som gjør det mørkt og vanskelig. For min del er det en knugende redsel som gjør livet til en svært krevende plass å være til tider.

En samtale denne uka fikk meg til å tenke på noe som jeg i grunnen aldri har brukt mye tid på før. Hvilke konsekvenser kan følge det å være en vakker, høyt udannet og tilsynelatende vellykket kvinne. Ikke noe annerledes enn den kvinnen som titulerte seg som: Vakker, narkoman og hore. «Slagene» de ble rammet av kom brått og uventet og ble utført av mennesker på ulikt nivå av samfunnets rangside, men det skapte den samme eksistensielle frykten hos de begge.

Kvinnen jeg snakket med denne uka var en såkalt vellykket forretningskvinne. Hun hadde viet sin ungdomstid til studier samtidig som hun hadde arbeidet i alle ferier og helger. Det hadde aldri vært noen løssluppen russetid og backpack-ferier med venninner. I dag var hun på papiret en suksessrik leder som var omgitt av et stort nettverk av innflytelsesrike mennesker av begge kjønn. Det som preget hennes hverdag var at hun var singel, ensom og sårbar. Ingen var der for henne, de var der kun for det hun representerte.   

Tilbake til den vakre narkomane hora. Denne kvinnen hadde brukt hele sin ungdomstid til å arbeide for å holde følelsen av å være lite verd på avstand. Det hadde aldri vært noen mulighet til å bli russ eller dra på venninneferier. Hennes liv som ung, tung narkoman, slukte all hennes tid. I det synlige hadde mennene svermet om henne som biene rundt honningkrukka, kvinnene hadde vært som en klokker som nøt godt av prestens regn. Hennes higen etter inkludering var det ingen som lot seg merke.

Det som slo meg ved denne ukes samtale var at begge kvinnene hadde funnet en løsning for en problematisk oppvekst, som var utløst av ulik grunn. De hadde søkt bort fra håpløsheten på hver sin måte. Fluktmetoden hadde okkupert sinnet og dempet den indre uro. Da kvinnen mister rusen og kvinnen sin tittel, sto de begge igjen som forlatte og ensomme. Felles for dem begge var at utseende og livet de hadde levd skapte problemer i nå-tid for dem. På ulik måte, men summen ble den samme: neste time, dag, uke, måned og år virket umulig å leve…

Jeg tenker – som så ofte: Hva er det vi mennesker utsetter hverandre for? Hva er det vi gir våre medmennesker? Uansett hva vi ser hos en annen kjenner vi som oftest ikke deres bakgrunn og indre liv. Om vi er rike eller fattige, stygge eller vakre, det spiller ingen rolle. Menneskelig følelser er de samme og ikke alle er utrustet til å handtere dem

Den narkomane hora ble dessverre ikke tatt inn i varmen – hun fikk aldri en reell sjanse her i livet. Født inni rus og kriminalitet, hvor både en mor og en far utnyttet alt og alle for å makte å stå i sine liv. Nå hviler hun i en felles grav et sted i Norge. Den vellykkede kvinnen, fra det tilsyneltaende perfekte barndomshjem , reiste denne uka til utlandet hvor janteloven og ynkelig grådighet ikke har den samme påvirkningkraft som her. Hun gir livet en ny sjanse, men desseverre ikke i sitt hjemland…

3 Comments on “Ukas refleskjon: Utseende til besvær

  1. Takk for dine fine menneskeportretter.
    Takk for at du skaper innsikt. Det er så styrkende å lese det du skriver. Ja, at en som er så modig som deg har eksistensiell angst, er ikke lett å gjette. Men kanskje det er nettopp det at vi som kjenner denne typen angst lærer oss hver eneste dag å håndtere redsel, angst, .. osv.
    Så lenge vi har noe å strekke oss etter og mennesker som er der for oss når vi ikke ser veien videre.

  2. Morgendagen vet vi ingen ting om… og lykke kan ikke kjøpes for penger. Men som medmenneske kan man gjøre mye.
    <3 <3 <3

Leave a Reply

%d bloggers like this: