Med dagens offentlige fokus på rusproblematikken blir jeg rett og slett fortvila. Hvor er de høye røster som snakker for de oppsøkende hjelpetrengende for tiden? Hvem er det som krever at politikere skal legge forholdene til rette for at mennesker som har havnet i en avhengighet til alkohol, narkotika og medikamenters skal lykkes når de ber om hjelp?
I går kveld, 28. feb., så jeg på Insider FEM ” Ung og rusa”. Programmet handlet om tre unge jenter som var fanget i narkotika- og pillemisbruk. To av dem fortalte oss at de var født inn i misbruke. Vi fikk høre og se hvordan deres rusmisbrukende omsorgspersoner hadde påvirket deres liv. Noe programmet virkelig synliggjorde var at konsekvensene av alkohol- og narkotikamisbruk er utrygghet, og for et barn som trenger all den trygghet som finnes i sin utviklingstid er et slikt oppvekstmiljø katastrofalt.
Arv og miljø kan i mange tilfeller gå hånd i hånd for dem som lever med utrygghet og for iallfall 2 av disse kvinnene var dette tilfelle. Den ene jenta sa: Jeg valgte å ruse meg, men jeg valgte ikke å bli avhengig! Dessverre vet vi ikke med sikkerhet om vi er disponert for avhengigheten – vi vet ikke når vi passerer grensa fra kontrollert bruk til avhengighet som leder til et misbruk som krever 24 timers oppmerksomhet.
Alle tre ga et sterkt utrykk for at de ville bli rusfrie, men hva møtte så den unge vakre jenta vi fikk følge inn i behandling? Hun gikk til aktiv handling for hun ville virkelig ha noe annet enn det livet med rusmisbruk kan gi. Hun gikk igjennom en tøff behandling, for så å komme ut til en ventestasjon, i en åpen institusjon , hvor innholdet ble fylt opp av byråkrati, mye utrygghet og med en medisin som kun kan ta toppen av et nervekjør for en som har en velutviklet toleranse for beroligende midler. Det gikk som det måtte gå; etter x-antall uker i denne utrygge livssituasjonen havnet hun tilbake i fult narkotikamisbruk igjen.
Dagens fokus på rusproblematikk synes jeg forstyrrer mer enn det noen har godt av. Slik jeg opplever det så er det om å gjøre og legge forholdene til rette for økt rusmiddelinntak. Enten ved å gi den utslåtte narkoman med forstyrrende atferd et sted hvor de kan ruse seg i fred eller en rusreform som åpner opp for null reaksjoner på lovbrudd og at absolutt alle kan ha et x-antall gram narkotika til eget bruk. Det jeg synes støyer mest er fokuset på reformens hovedfokus: Fra straff til behandling hvor begrunnelsen for straff får mest oppmerksomhet: Slutt å jage, slutt å gå opp i kroppens hulrom, slutt på bøter…osv.osv. (noe jeg er helt enig i om vi snakker om de mennesker som de utslåtte 3 jentene jeg så i går) Men den behandlingen som møter den hjelpetrengende hører vi ingen ting om. Det vil vel ikke bli færre behandlingstrengende om noen år når de grenser som kan stå til hinder for bruk opphører?
Hva vil jeg med dette hjertesukket? Jo jeg vil ha igjen de mennesker med og uten egen brukererfaring som står opp og slår i bordet på vegne av dem som ber om hjelp ut av livet med alkohol og narkotikamisbruk. Så godt vi kan må vi forebygge at flere skal havne i det hamterhjulet disse 3 unge kvinnene er i.