Når man ikke kjenner veien

En verden i et kaos av uvitenhet. Ingen vet noe med sikkerhet. De som vet litt, vet likevel ikke nok til at vi andre uvitende kan beroliges. Frykt som utløses av en reell usikkerhet for fremtiden – en fremtid med konkrete utfordringer hvor det ikke finnes en løsning i sikte – en løsning som kan bringe trygghet tilbake hverdagen, er ikke spesielt helsebringende for noen som opplever dette. Rådvillheten som følges av manglende løsninger gjør oss forvirret, deprimerte og handlingslammet, og i forlengelsen av dette kommer ofte angsten som spiser oss opp fra innsiden.  

Et bittelite virus setter en hel verden i sjakk. Selv krigen i Jemen har dette lille mikroskopiske krapylet, Covid-19, klart å stoppe. I VG kan vi lese at man antar at over 100.000 mennesker hittil er blitt drept, over fire millioner mennesker er på flukt inne i landet, 20 millioner er rammet av sult, og 14 millioner av landets egne innbyggere trenger umiddelbar humanitærhjelp og det er før koronan har nådd landet. Det sies ofte;  at det ikke er så galt at det ikke er godt for noe. Kornaviruset klarte altså det ingen menneske med all verdens makt har klart tidligere – den har gitt en pause i krigen. En skjør våpenhvile fordi det er ikke freden i seg selv som er målet, men kun for å roe krigsherrenes angst for virusets ukontrollerte herjinger. Slik jeg ser det så er det er vel intet annet sted uttrykket Pest eller Kolera passer bedre enn her nå.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. For den store verden og dens uløste problem får jeg ikke gjort noe, men på et mikronivå kan jeg gjøre litt.  For ett enkelt menneske som sliter med noe som også er kjent for meg, kan jeg gi litt håp når det virker som mest håpløst. Jeg kan peke i en retning som kanskje kan hjelpe den som har gått litt i stå i hverdagslivets mas og kav

Denne påsken har jeg hatt «nattevakt» i Norge. Telefonen har ikke dessverre ikke vært stille. Det er feil å si dessverre for det har også vært noen veldige hyggelige samtaler om natten. Et dikt ble gitt, et gledesutbrudd fordi en Skype-samtale ble gjennomført med et familiemedlem personen ikke har snakket med på flere år har jeg fått høre om. Opplevelsen av forelskelse som ble gjengjeldt har også svært hyggelig å fått høre om.  

I tillegg til de ordinære telefonsamtaler har også kurset jeg har holdt om tilbakefall, utløst tanker enkelte trengte og tenke helt ut sammen med noen. Jeg har også lyttet til såre og dystre monologer når innringer ber om å få snakke uforstyrret. Noen av samtalene har også gitt assosiasjoner til mennesker jeg har hatt kontakt tidligere igjennom de 20 årene jeg har jobbet for dem som sliter med rus og psykiske plager. Spesielt har jeg tenkt på samtaler jeg har hatt med  x-misbrukere som lever mer eller mindre et anonymt «hvermannsenliv».   Altså et liv hvor svært få eller ingen kjenner til deres fortid. De har kunne skjule sin angst for nærhet i en travel hverdag, deres tilkortkommenheter når det har kommet til skrive- og leseferdigheter har de på ulik måte klart å holde hemmelig. Jeg undres over hvem av disse som nå sitter i karantene, isolerte sammen med sin familie eller har hjemmeundervisning,  og hvordan de løser det?  Jeg skulle så gjerne hørt deres erfaringer og gitt dem videre for jeg har ingen tilsvarende jeg kan dele med enkelte av de som har ringt inn.

Det jeg derimot kan dele noe om er ensomheten når man ikke lenger har rusmidler, – kjøp, salg eller bruk,  som et samlingspunkt, og heller ikke har etablert noe trygghet andre steder. Alenehet uten alternativ er ensomhet, noe som er smertefullt for alle som opplever det uansett bakgrunn, og det gjør spesielt en skjør rusfri tid vanskelig.  

Jeg vet også en god del om det å føle seg uvelkommen der man skal føle seg trygg og hva det gjør med en.  Ikke minst for alle dem kjemper for å holde sitt liv samlet på daglig basis, som  mange tidligere rusmisbrukere gjør uavhengig av  lengde på avhold. Det er enormt psykisk slitsom. Spesielt om man i tillegg er utsatt for det vi kaller doble meldinger; ha deg vekk – kom til meg…,  fra sine hjelpere eller ledere. Dette vekker i mange tilfeller liv i gamle traumer fra mobbing og overgrep. Noe som sier seg selv ikke spesielt til hjelp for dem som ønsker et liv som rusfri. Verst er det selvfølgelig for dem som ikke har noen de føler vil stille opp for dem når følelsen utrygghet er på sitt verste.

De fleste jeg har snakket med i påsken har ikke gått så lenge på den rusfrie veien. Noen har startet på den gang på gang, men har aldri kommet så langt før tryggheten i rusen igjen har blitt et førstevalg igjen. Opplevelsene mange alkohol- og rusmiddelavhengige normalt har i sin tidlige gjenreisning, er lik den store deler resten av verden kjenner på i dag. De står ovenfor utfordringer de tidligere aldri har hanskes med – med få eller ingen hjelpende ressurser tilgjengelig.

Verdensledere som er opptatt av å trygge sine lands borgere snakker sammen og de snakker med de fremste eksperter som hvert land har i forhold til dem konkrete utfordringer de ønsker å få løst. En slik luksus har ikke mine Likemenn – alle de som ønsker seg ut av det livet et rusmiddelmisbruk gir. Mandag skal barnehager og småskolen starte så smått opp igjen i Norge. Vi er blitt gjort kjent med at det er utarbeidet en veileder – en slags GPS –  til denne sakte gjenåpningen av landet. Vi har også blitt varslet om at de regner med å måtte justere denne noe underveis for ingen klarer ikke å se alle konsekvensene av forsøket ennå. Jeg håper og tror at ingen vil si; De var nok ikke motiverte nok til å beskyttet folket, om myndigheter og spesialister bommer på målet. Man kan ikke forlange at den som ikke har en korrekt veiviser når frem til målet ved første forsøk.

Torsdag 23. april kl. 19.30 skal jeg holde nettkurs for dem som hverken har hatt spesialister å drøfte sine utfordringer med eller fått tilsendt en veileder når deres spede forsøk på en gjenreisning etter sykdom begynner. De har heller aldri fått en  tilleggsmelding om at anbefalingene vil bli korrigert underveis om de ikke når det satte målet. I kveld skal jeg snakke om hvor viktigheten av de å ha klare mål og evaluering av delmålene underveis.  Forhåpentligvis vil dette kurset bli et slags kompass som kan gi en retning for noen i deres eget liv…