Ensomhet

Et tyngende mørke fra vugge til grav. Både ute og inne. Sola nådde aldri frem under fjellet der huset var satt opp. Slitet og sviket familien led under preget inneklimaet til den unge skjøre oppvoksende gutten.

Presten hadde gitt faren sitt ord på at tjenesteboligen i prestegården alltid ville forbli hans og hans families hjem. Et ord var et ord, så noe skreven avtale var unødvendig når Guds mann tok deg i hånda, var tanken. Ordet og håndtrykket holdt helt til den bortkommende prestesønnen kom hjem. Presten trengte boligen til sin late og mislykkede amerikafarende arving, kan vi lese.

Som takk for trofast jobb i flere ti-år – både for bygd, land og kirke – ble sliteren avspist med den mørkeste tomta i hele bygda. På utsiden av sentrum , på et sted hvor hverken mennesker, plater eller dyr kunne trives.   

På dagtid fortsatte faren et hardt arbeid for å brødfø familien – på kveldstid var han fremdeles politisk aktiv for sikre rettferdighet og bedre levekår for de fattige. Sønnen vokste opp, men ble ikke ingen kraftkar som kunne bidra på gårdsarbeid av noe slag. Det eneste sønnen virkelig kunne bidra med var sette ord på lidelsene både hans familie og mange av deres sambygdinger hadde. Og det gjorde han tilgangs. Allerede tidlig i tenårene skrev han om det han opplevde i bygda si. Det var alt fra fattigdom, sult og nød til ensomhet og selvmord, men dette arbeidet ble ikke verdsatt på samme måte som fysisk kroppsarbeid.  

Helt fra Snorres tid hadde bygda blitt sett som et veikryss – et sted man dro igjennom når man skulle øst, vest eller nord. Kirka med sitt spisse spir, omringet av mørke høye fjelltinder tjente som et landemerke – som den hadde gjort siden midten av 1100-tallet. Men i den unge guttens sinn hadde den satt annet merke – et merke som ledet  han  dypere og dypere ned i depresjonen, ensom og utstøtt. For han var og forble kirka symbolet på hykleri – en arena hvor man kunne oppleve bygdas rike sin dobbeltmoral. Hver søndag snakket presten om nestekjærlighet og storbøndene viste sin fromhet og ga sin kollekt så både de på høyre og venstre kunne se det.  Resten av uka tynte de det de kunne ut av fattige arbeidsfolka og det med prestens velsignelse.

Ettersom åra gikk endte han opp med å skrive i bygdeavisa under pseudonymet Mikro – den miste av den miste som ingen visste hvem var og han slapp å bli angrepet. Han satt med sin øl på nabobygdas togstasjon og skrev om liv og leven med et våkent blikk og skarp penn. Ulykkelig og ensom.

Mørket forlot aldri hans sjel – en dag, 35 år gammel skrev han sitt siste dikt om livet. Livet som han aldri skulle miste, men som han selv tok. Tor Jonsson var guttens navn og han vokste opp i bygda Lom. Fattigdommen i dag 2020, utløses av noe annet enn hva den gjorde 1916-1951, men den som etterlater seg følelsen av utstøtthet smerter like mye.

Mine tanker går nå til alle dem som har levd et liv som ble for tungt å bære og deres nære som ikke hadde kunnskapen til å forstå hvor strevsom det var.

One Comment on “Ensomhet

  1. Min favorittforfatter og et av mange dikt han skrev – Einsemd – som gir meg frysninger.

    Nærast er du når du er burte.
    Noko er burte når du er nær.
    Dette kallar er kjærleik – eg veit ikkje kva det er…

Leave a Reply

%d bloggers like this: