Å velge noe ukjent

Alkoholikeren møtte en snill fé og hun sa:

  • Du skal få to ønsker oppfylt.

Alkoholikeren tenkte seg godt om, tok seg en diger slurk av spritflaska før han svarte:

  • Jeg vil ha en flaske Whisky som aldri blir tom

Féen svingte tryllestaven og hun sa:

  • Nå har du ett ønske igjen.

Alkoholikeren så på flaska og smilte bredt og svarte:

  • Jeg vil ha en flaske til for sikkerhets skyld.

Det er ikke bare alkoholikere som kan ha så de klarer seg, men som likevel føler at de må ha noe ekstra i reserve. I mitt arbeid som sjelesørger og samtalepartner har jeg sett mange varianter av det som kan se ut som manglende «magamål». Nå tror ikke jeg at alkoholikeren velger seg en flaske til – eller andre som overforbruker alt fra mat til kjæresteforhold pga. grådighet, men av helt andre årsaker.

For noen år tilbake hadde jeg en grundig refleksjonsrunde på mangt og meget over mitt eget liv. Livet måtte være noen mer enn jobb og syv hverdager i uka tynget av ansvar. Det å komme til kort – alltid være bakpå og uansett hvor mye jeg sto på kom jeg aldri mål. Noen ganger føltes det som å drukne eller miste alt som var fint av syne. Min kjære samtalepartner igjennom 20 år måtte på banen – igjen! Det har blitt noen runder med han når livsmålene skulle evalueres.

Lett har det ikke alltid vært, jeg har måtte bruke hode selv. I det nevnte tilfelle fikk jeg et ark hvor det sto; «Tingene på jordens overfalte er skapt for menneskene for å hjelpe dem til å oppnå målet de er skapt til. Av dette følger at man må bruke skapte ting i den grad de hjelper en å nå sitt mål, og fri seg fra dem dersom de hindrer en fra dette»

Oversatt til mitt språk: Det du har skal hjelpe deg dit du ønsker for deg og dine – det som er til hinder må du kvitte deg med.

En ting var i alle fall helt sikkert, på det tidspunktet ville ikke ha mer av det samme som tynget meg. Jo mindre jeg hadde ansvar for jo lettere ville jeg få det. Både på det materielle og sosiale plan. Det var helt utrolig hvor mye jeg hadde “samlet ” på oppigjennom årene; i tilfelle jeg skulle få brukt for det – eller at jeg kanskje tok feil av mennesker jeg følte trykket meg ned eller utnyttet meg.

Med andre ord krevdes det at jeg måtte ta noen brutale valg og prioriteringer, både for å hjelpe meg selv, men også med tanke på dem som sto meg nær. Det som tynget meg, ble jo også en belastning for andre, etterhvert som slitet tæret på meg.  Men det som ble det vanskeligste var: Hva ville jeg? Hvorfor ville jeg akkurat det? Hva trengte jeg? Sist, men ikke minst: Hvor skulle jeg finne troen på at ting skulle gå bra om jeg kvittet meg med det gamle kjente? For jeg er litt som alkoholikeren – «det kan jo hende noe går galt på veien, så jeg må bare…»

Alkoholikeren ble egentlig tvunget til å ta livsviktige valg da han / henne ikke var i posisjon til å ta et så alvorlig valg – jeg var den gangen og nå, i en annen situasjon. Men det er likevel skummelt å ta steget ut i et ukjent landskap

Leave a Reply

%d bloggers like this: