“Døm meg ikke for det jeg fikk til, men for alle de gangene jeg mislyktes og reiste meg igjen”

I disse dager et jeg i sluttfasen av en større opprydning både i og utenfor meg selv. Uventet? I grunnen ikke. Vi alle bør ta revurderinger av hverdagen og livsmål. Jeg har gjort det med ujevne mellomrom, men nå må jeg snu opp ned på alt. Det er i alle fall sånn det oppleves. Det meste av ting – med eller uten affeksjonsverdi må bort. Det skal skjæres ned slik at jeg sitter igjen med det mest nødvendige og det som tar minst plass.

Livet ble tøffere enn forventet. Av mange grunner. I utgangspunktet hadde jeg satset alt på ett kort. Dumt. Dumt. Dumt! Ikke for alle, men for meg og noen få jeg er svært glad i. I alle fall når jeg i dag har fått fasitsvaret på noe som fikk dyptgripende konsekvenser for flere.

Jeg må selvfølgelig stå for de dumme valgene jeg har tatt, men en ting skal alle vite: Alt ble gjort med de beste hensikter. Psyken tålte ikke mer – alt ble mørkt, men jeg slapp å ruse meg. Det var noen halmstrå jeg kunne holde meg fast i og mennesker som var der. En av livbøyene var bilde av Nelson Mandela og hans blikk. Det minnet meg på: Det kan se ut som det ikke finnes noen vei ut når det er løgnene som får råde, men en dag kommer da vi skal «slippes fri» fra det som holder oss fanget i håpløsheten.

Mandelas utsagn “Døm meg ikke for det jeg fikk til, men for alle de gangene jeg mislyktes og reiste meg igjen” er noe jeg har tatt med meg – både før og etter at jeg selv fikk en psykisk knekk igjen. Spesielt da jeg arbeidet med dem som hadde tilbakefall, som atter ble fanget i sitt misbruk. Flere hadde jeg fått følge i lange perioder hvor de gjennomførte både utdanning og andre store bragder, men som også hadde hatt sine fall og reist seg igjen gang på gang.

I dag tar jeg med meg utsagnet av andre grunner også – og det er at jeg holder meg til dem som også sto ved min side da mørket lukket seg rundt meg. De sto ikke bare der når de hadde noe å hente for egen del. De sto og står der fordi dem har valgt å bli kjent med mennesket meg og ikke bare en bruksgjenstand de løy om når de skulle forsvare sine skjulte egoistiske agendaer.

Poeten Stig Dagerman skrev rett før han tok selvmord så vakkert om mennesket ingen egentlig så – og det mennesket som ikke ønsket å bli sett: Därför att han gömde sig i ljuset. Hade vi ändå ett ljus att gömma oss i.

I 2012 fikk jeg fotoet av Nelson Mandela av Morten Krogvold. Nå som jeg ikke lenger har plass må jeg selge bilde. Da jeg fikk bilde sa Morten i sin tale til meg: Du må love meg en ting- selg det aldri under 80.000 kroner. Aller mest hadde jeg ønsket å ha plass til det vakre, vakre portrettet, men livssituasjon og alder gjør at det vil nok aldri vil skje. Derfor håper jeg noen kan kjøpe det og få like mye glede av det som jeg har hatt frem til nå 2020 – og som alle dem som satt i en viss stue frem til 2018 fikk. (Pengene skal gå til noe som kommer flere til nytte om noen år)