Ikke en av resten

Jeg ser oppgangen – trappene ned – muren; vi gikk inn, ned eller satt på. Minnene strømmer på, utløst av en fortvilet melding på messenger.

Med et brennende ønske om å skli inn i mengden blant dem som lever i takt med hans indre verdier, valgte han å ta en ny retning. Bort fra overlevelsesjaget han hadde hatt i flere ti-år. Naiv og på leting etter et nytt nettverk ble han et lett offer for kynikerne blant oss. De farligste! De som ser ut som «hvermannsen» som lever tilsynelatende et helt vanlig hverdagsliv; Jobb, utdanning, betaling av lån, ferie og sosialt samvær med familie og venner – etter hva lommeboka tillater. Men sånn er det ikke bak fasaden. Disse er som parasitter og blodigler som snylter og lever på andres godtroenhet – de suger ut det de kan av sine medmenneskers slit og hardt tilegnende ressurser.

Det var samfunnets «gratispassasjerer» som ønsket han velkommen inn i sitt gode selskap – personer som avslørte hans sårbarhet og brukte den til egen vinning. Han satt mer ensom enn noen gang igjen med konsekvensene av å være flådd. Ruinert for illusjonene om at det finnes en rettferdighet og det lille materielle han hadde. I det åpenbare så alle bedraget, men fra jussens ståsted tapte han. De så på han som voksen mann som selv måtte ta ansvar for sine valg. Ikke minst valg av sosialt nettverk.

Misbrukt og utnyttet. Som barn. Skorpen som legger seg over slike dype sjelelige sår, er tynn og brister raskt hos dem som fant sin selvmedisinering for smerten de bærer på. Spesielt for dem som ser at medisinen ikke gir den ønskelige effekt lenger. Disse opplever at de ikke passer inn lenger hos dem de var en av – ei heller der de ønsker å være. Sårene deres blør ikke, de verker fra en byll som aldri tømmes i takt med tilsiget av økte smertefulle opplevelser.

Hans tause skrik: Hvor skal sinn og kropp få hvile?

Jeg kjenner hjerte mitt brister, jeg gråter med han og svarer: Veien kan oppleves som både lang, slitsom og smertefull, men du kan nå dit…

Leave a Reply

%d bloggers like this: