Ta deg sammen!

Det er som et ekko i hode: Du må stå opp for deg selv! Det hjelper jo ikke å unngå ting du ikke liker! Du må rydde opp og det gjøres igjennom kommunikasjon.

Kjenner åndenøden sniker seg på, det snører seg sammen i halsen og hode kobles av. Kroppen stivner – jeg får panikk. Jeg vet jo at dette møte bare skal fortelle meg at jeg har misforstått, tatt feil og overreagert. Ordene jeg hadde natten før er med ett borte. Selv om jeg skrev dem ned mange ganger for å huske dem. De var så viktig. Alt var så krysstallklart, følte meg så forberedt, men så tok tvilen og usikkerheten overhånd. Nå var det bare å stålsette seg – alle krefter ble mobiliserer slik at jeg skulle klare å sitte i ro under hele møte til det var over. Måtte jo bare holde ut.

Det lange konferansebordet på møterommet var klargjort. Stolene plassert pent langs begge sider, to ved siden av hverandre på den ene enden og en på den andre. Den som sto alene var nok ment til meg. Rundt dette bordet skulle altså de viktige menneskene sitte og legge fram fakta. Deres fakta – ikke min. Siden jeg ikke hadde noen verdi sammenliknet med for de «høye herrer» (av begge kjønn) fra administrasjonen visste jeg på forhånd hvem sin fremlegging som ville bli trodd og hvem som skulle gå skamfull ut av rommet.

Panikken slår inn igjen bare tanken på det som hadde hendt ved tidligere anledningene hvor jeg ble pekt ut som syndebukken. Minnene om det som hadde kommet i kjølvannet av møter med autoriteter og de flinkeste smiskerene – de som klarte å leve på løgner, hvelvet opp i meg. Jeg ga alt – som vanlig, og det er jeg som skulle stå alene uten noe støtte, da de med makta var ferdig med meg. Gang på gang var det jeg som måtte finne et sted hvor jeg kunne overleve. Et sted hvor jeg kunne finne fred så jeg kunne samle meg, Finne en ny retning i håp om å kunne slippe mer at krenkelser og utstøting.

Utstøtt, uønsket, mobbet og syndebukk er de sterkeste oppvekstopplevelser, og som har satt sine dypeste spor av livet som er levd frem til nå, gjør at jeg ikke bare kan ta meg sammen. Jeg klarer ikke å stå opp for meg selv når urett begås mot meg lenger. Jo eldre jeg blir jo verre er det. Det blir færre og færre jeg klarer å inkludere i min innerste svære. Når jeg ser ryggene forsvinne ut døren, ned langs veien, er jeg alene med meg. Det er ingen der som heier på meg, støtter meg inntil jeg står støtt på egne ben igjen etter rystende hendelser. Kreftene i meg strekker ikke til. Nå må jeg overleve i mitt eget fangenskap. Det psykiske fangenskap som utløses av minnene fra tidligere år.

Joda jeg forstår at det er fristene å si at folk skal ta seg sammen når de snakker om det samme om igjen og om igjen – hvor det til slutt oppleves som gnål. Men når vi lytter til det dem sier og forstår hvor dem kommer fra, så kan ikke slike fraser kastes ut. Det er enkelt å ta seg sammen når man skal gjøre det en time eller to, men når man må mobilisere alt av krefter bare for å eksistere, så kommer man til et punkt hvor man ikke kan det lenger.

PTSD er ikke bare 4 bokstaver for dem som har diagnosen Posttramaumatisk stress lidelse, det kan til tider ta fullstendig overhånd og invalidisere bærer av lidelsen. Det beste er selvfølgelig at der det legges til rette for mestring vil den som sliter kunne reise seg og gå. De vil kunne få gode dager hvor de føler at livet smiler til dem. Det er ofte ikke mye som skal til for at de kan oppleve «Lykkedager»

Bildet er fra stykket «Lykkedager» Av: Samuel Beckett Med: Anne Krigsvoll, Kim Hauge