Det er stort at vi har en dag hvor vi kan minnes våre nære og kjære vi mistet til narkotikaen.
Den internasjonale markeringen for overdoseofrene ble etablert i 2001 på bakgrunn av sorg. Sally Finn, en frelsesarmesoldat i Australia, som arbeidet på noe tilsvarende som vårt sprøyterom så all lidelse som fulgte i kjølvannet av misbruk – både for rusmisbrukeren og for alle dem som mistet sine. Hun opplevde at sorgen ble tyngre å bære fordi den var knyttet til en stigmatisert gruppe. De narkomane.
Målet til Sally var å øke bevisstheten om narkomani og redusere stigma. Jeg har fulgt med i rusfeltet i Norge siden 1996 og mye har skjedd disse årene, men jeg opplever at vi fremdeles har en lang vei å gå – både når det gjelder bevisstgjøring og stigmatisering.
Stigma er så mangt, slik jeg ser det. Jeg har arbeidet med den gruppa som jeg opplever som de mest stigmatiserte – de rusmiddelavhengige som omtales som gjenganger i hjelpeapparatet og kriminalomsorgen i over 20 år. Via dette stemplet behandles de ofte som håpløse. En kar sa til meg for noen år siden: Det verste er at ingen har noen forventninger til meg. For han og hans like er svært lite bevisst tenkning og handling på årsaken til at de ikke har lykkes med å komme ut av misbruket sitt, i stedet har det vært mye symptombehandling hvor det legges vekt på å fjerne inntak av illegale rusmidler
Hva Sally Finn tenke da hun ville arbeide med bevisstgjøring for å redusere stigma vet jeg ikke. Det jeg tenker på er at alle vi som vil hjelpe. Enten om vi er tidligere misbrukere, pårørende og nærstående, ulike tjenesteytere eller politikere, er å ha et bevisst forhold til hva vi gir av hjelp og hva den skal lede til for den hjelpetrengende. Mer og mer erfarer jeg hvor viktig det er å forstå at det er våre handlinger verbale og non-verbale som gir signaler til den hjelpesøkende. Gir våre handlinger og ord håp og tro på at livssituasjonen kan endres til det bedre for den som sliter – eller gir våre dem signaler om at vi ikke har noen tro på at rusmisbrukeren evner å endre sin skjebne.
Ofte møter jeg pårørende som viser hvilken smerte rusmismiddelmisbrukere påfører sine nære og kjære, av og til får vi alle det presentert igjennom media. I 2014 fikk vi høre Jens Stoltenbergs sin tale til sin lille søster Nini: Det var så forferdelig vondt å se hvordan rus skapte mørke og sorg. Og mange av oss vet at det ikke bare er mørke og sorg for dem står nær misbruken, men også for misbrukeren selv. Det å være fanget i rusen – det å bli holdt i rusens jerngrep og se ut på livet: på sin familie, venner eller barn samtidig å ikke kunne delta fult og helt, er for svært mange smertefullt.
Mot alle odds så er jeg her hvor jeg er i dag. Etter å ha ruset meg mer eller mindre i 24 år – hvor livet til tider hang i en tynn tråd, enten pga overdoser, alkoholforgiftning eller selvordforsøk vet jeg at det går an å få et liv med lys og glede. Det som hjalp meg var at det fantes en som trodde på meg, som oppmuntret meg til ikke å gi opp da jeg slet og minnet meg på at ingen rusmidler ville hjelpe meg til å leve det livet jeg ønsket meg. For hvert steg jeg tok som ga meg følelsen av mestring kjente jeg at håpet om å få et vanlig liv vokse – for det var det som var min drøm.
Da jeg startet min gjenreisning hadde jeg ingen utdanning, jobb, oppbyggelig nettverk, støttende familie, bolig eller kredittverdighet til å få en mobil en gang. Steg for steg, med god hjelp, så har jeg i dag fått alt hva jeg trenger og mer til. I tillegg har offentlige og private bidragsytere gitt meg tillit og mulighet til å skape flere lønnede arbeidsplasser for mennesker som slet med tungt rusmisbruk til å bli totalavhold som i dag betaler skatt. Vi er ikke lenger til belastning og sorg, men til nytte og glede for langt flere enn oss selv.
Som barnebarn og stedatter av alkoholikere , som storesøster som mistet sin lillesøster i overdose, som x-kjæreste til rusmisbruker som ligger innlagt i psykiatrien og kanskje aldri kommer ut igjen, som tidligere tung rusmiddelmisbruker, som i dag lever totalavholdene vil jeg avslutte denne appellen med å sende en tanke ut til: alle som er ute i misbruket nå, til dem som har et tilbakefall og kjemper seg tilbake time for time, til alle som prøver et rusmiddel for aller første gang i dag og til alle de barn som nå fødes inn i misbruket …
Og med en oppfordring til alle som står nær en misbruker: Vi skal ikke hjelpe den avhengige rusmiddelmisbruker med å slutte å ruse seg – men mer med å bistå slik at de kan slippe å ruse seg igjen…
( på bilde er min lillesøster som ble en i overdosestatestikken og som aldri fikk møte sitt barnebarn)