Tenker dette er en kjent sak for de fleste. På den ene siden så er det sånn – på den andre slik, og så videre og videre.
Dette er rett og slett en fortvila situasjon å være i. Uansett hva en selv ser på som en god løsning så er det noe over deg som bestemmer at det ikke lar seg gjennomføre. Jeg må komme til den erkjennelsen – jeg må gi slipp for kunne åpne opp for nye muligheter. Alt dette vet jeg, men…
Det kverner og kverner. Prøver å finne en åpning for å få til det jeg ønsker, samtidig som jeg kan tilfredsstille andres behov.
Synes jeg kommer et stykke på veien, men så slåes jeg tilbake. For hver gang jeg treffer veggen med ryggen slåes jeg hardere og hardere og det blir tyngre og tyngre og reise seg igjen.
Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne det en innerst inne vet? Hva er det som står til hinder? Som alt annet er det ikke et enkelt svar – det er svært sammensatt.
Som det var da jeg måtte erkjenne hva alkohol og rusmidlene gjorde med meg. På akkurat samme måte som det var da jeg måtte bryte en langvarig destruktiv relasjon. Og den gang da jeg måtte stumpe sigarettene. Ingen av disse overlevelsespartnerene ga meg i pose og sekk.
Avstand vil hjelpe meg og samtale med en nøytral part kan veilede meg. Så nå handler det bare om at tankene på mine løsningsstrategier stilnes, at hode får en pause – og at jeg lytter til min veileders råd uten noen flere krumspring mot det jeg allerede har tenkt ut.
Så enkelt, men likevel så vanskelig!