Jeg har noe å si om selvmord!

Det svirrer mange meninger om dem som begår et selvdrap. Egoisme er det jeg hører mest. Årsakene kan være mange og ulike for dem som begår en slik handling. I bunnen ligger uansett en opplevelse at det ikke finnes en fremtid. De finner ingen lindring for den indre smerten de bærer på. Og kanskje har båret på i mange år.

Et ungt menneske jeg kjenner skal i dag begraves fordi livet ble for tungt. I går leste jeg om Ari Behn som også opplevde at livet ble uhåndterlig.

Jeg tror ingen av disse, og de fleste med dem, har avsluttet livet av egoistiske grunner. Hvilke livserfaringer de har hatt som har utløst en slik ugjenkallelige løsning, har gått med dem i graven og ingen vil få vite hva som egentlig skjedde eller forstå hvorfor.

Heller ikke jeg, som har hatt diagnosen Suicidal fra jeg var svært ung. Det jeg kan si noe om er hvordan jeg har hatt det. Når man tidlig får oppleve at en ikke har noen verdi av ulike årsaker er det å planlegge et selvmord en løsningstenkning når den indre smerten blir for stor. For er det noe vi mennesker trenger når man står fast i livet så er det en løsning. Det behovet blir ikke mindre når du vet at du er til bry fordi du ikke i kraft av deg selv kan finne en løsning for ditt problem. Andre kan ha helt andre livserfaringer som gjør at de søker seg ut av livet. De kan være høyt elsket, godt like og populære og da blir det enda mer uforståelig, men felles for de fleste er at de tror alt skal bli bedre om de ikke er her lenger.

Da jeg leste historien til moren og faren til Ari Behn i Se og Hør tirsdag kveld, fikk jeg et voldsomt flachback som satte meg helt ut. Mine første planer på selvmord var før barneskolen, så har det vært noen etter det. For noen år siden var jeg kommet langt i planlegningen av å avslutte livet mitt igjen.  Det som utløste dette den gangen var løgner og ryktespredning, hvor noen bevisst gikk inn for å ødelegge meg, for å skjule noe annet. Jeg ble kontaktet av forskjellige mennesker som viste meg en oppriktig omsorg, som fortalte hva som pågikk bak ryggen min og hvem som sto bak, i håp om at jeg kunne få stoppet det. Jeg forsøkte å få frem sannheten, men jeg hadde ikke en snøballsjanse i helvete til å klare det. Når løgner skal dekkes så er bare den psykisk sterkeste som makter å ta kampen – og jeg var ikke av dem. Tankene som da slo inn fortalte meg at jeg var til bryderi igjen, alle rundt meg ville få det bedre om jeg ble borte for godt.

Planlegningen var i gang. Utad virket det som at jeg bare var litt sliten og trist, men likevel ved godt mot. Innvendig ble det utformet en mer og mer detaljert plan. Jeg var kommet så langt at jeg hadde begynt å manipulere mannen min til å reise på hytta en tur for at jeg skulle bli alene. Det var ikke sånn at jeg bevisst tenkte på at jeg da skulle ta livet av meg, men fra tidligere forsøk så vet jeg at det i underbevisstheten bare ventet på den passende anledning.

Mannen min forsto at ting ikke var som det skulle og dro ingen steder uten meg. Jeg selv ble mer og mer avvisende og distansert. Den dag i dag vet jeg ikke helt hva som skjedde, men jeg ble avslørt. Blikket til mannen min – redselen og fortvilelsen i øynene hans, kom helt uventet på meg. I 1996 laget jeg strategier for å forebygge selvmord, der og da på stuegulvet foran mannen min tenkte jeg: Jeg må bli enda flinkere, for det er faktisk noen som er oppriktig glad i meg og som vil bli fryktelig lei seg den dagen jeg ikke er her lenger.  

Det mannen min sa da jeg begrunnet hvorfor:

I’m here, for better and worst – in thick and thin

Hver gang tema selvmord kommer opp – der hvor en person har lykkes, tenker jeg på de som står igjen og som har gjort sitt beste for å hjelpe den som har en skjør psyke. Jeg håper de med skyldfølelse får den beste hjelpen som finnes på jord så de slipper å bære på den resten av sitt liv. Det er ikke noe mer de kunne ha gjort når tanken alt har satt seg hos den suicidale og hun/han ikke snakker om det. Den suicidale kan heller ikke gjøre mer hun/han dagen den lykkes med planene sine.

Sett i bakspeilet så er det alltid mye som kunne vært gjort annerledes, men det vi ikke må glemme  – vi gjorde det beste vi kunne ut i fra den kunnskap vi satt med da

 

Trenger du noen å snakke med nå:

•Akutt selvmordsfare: 113

•Legevakt: 116 117

•Kirkens SOS: 22 40 00 40

•Mental helse: 116 123

•Mer info. om krisehjelp: http://www.nssfinfo.no

1 hendelser på “Jeg har noe å si om selvmord!”

  1. «For er det noe vi mennesker trenger når man står fast i livet så er det en løsning. Det behovet blir ikke mindre når du vet at du er til bry fordi du ikke i kraft av deg selv kan finne en løsning for ditt problem.»

    Nettopp dette er det som har limt meg fast i limbo i 30 år, og jeg har ingen problemer med å forstå at noen tar selvmord. Livet kan være vanskelig nok å navigere uten masse blytung bagasje. Når man vikler seg langt nok inn i seg selv uten å være bevisst hva som forårsaker at ingenting henger på greip, så blir man innhyllet i følelser som fort blir for mye å takle. Da tenker man ikke særlig rasjonelt lenger heller.

    veieninn.wordpress.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *