Dette snakkes ikke mye om blant oss Erfaringskonsulenter, Brukermedvirkere eller Likepersoner. Ikke hva jeg er kjent med i alle fall. Kan det være et tabu? Kan det være en ledelses lite kunnskap? Kan det være ressursmangel? Eller hva kan det komme av? Jeg vet at jeg selv hadde faglige samlinger og veiledningssamtaler da jeg var leder – og jeg har det for NADA Norges nettverk. Min veileder i 2004 ga meg retningslinjer som trygget både meg som leder og mine medarbeidere. Det hjalp noe, men som leder sto jeg til tider helt alene og da kunne det bli vanskelig.
Det ligger noe i utsagnet: «Lærte lydighet av det man led»
Jeg har selv vært rammet av sekundær-traumatisering. Dvs. jeg har blitt re-traumatisert av traumereaksjon til en jeg hadde samtale med. Altså for meg var det som blir betegnet som sekundærtraumatiseringen en re-traumatisering fordi jeg har PTSD . For dem som ikke har PTSD kan den type møte med pasient, klient eller innsatt, gi et traume. Dvs. at du utsettes for noe du ikke klarer å fordøye – romme (enkelt sagt).
Slik utartet det seg for meg – det var sånn jeg skrev det ned i et forsøk på å få det vonde bort: Jeg er kvalm. Svimmel og mister pusten. Leppene er tørre og kjennes ut som dem er bedøvet. Kinnet har leamus som strekker seg opp til øye – jeg får ikke stoppet det. Det piper og ringer i ørene. Lukten. Den fryktelig stanken. Det kjennes som om den siver inn i neseborene. Smaken i munnen gjør at jeg ikke får svelge. Har bare lyst til å død. Finne en vei ut av dette jævla livet. Jeg vet at rettferdigheten ikke vil seire. Har opplevd det så mange ganger. Jeg orker ikke mer av menneskenes ondskap…
Etter samtalen forlot all energi meg og fortvilelsen over å ikke finne en utvei – hverken for kvinnen eller meg – gjorde at alt ble svart.
Kvinnen som satt foran meg hadde vært utsatt for noe som tok tryggheten fra henne. Tilliten hun hadde vist hadde plutselig blitt brukt imot henne. Hun hadde ingen å gå til – kunne ikke fortelle til noen hva som hadde skjedd. Kom det ut vill hun miste muligheten til å bygge opp relasjonen til familien sin, jobben hun hadde fått og bekjente hun hadde begynt å sette pris på.
Ordene hennes berører meg ennå: Det er egentlig ikke plass til meg noe sted Kvinnen så jeg aldri igjen, men ordene hennes som slo meg helt ut og som jeg brukte jeg lang tid på å komme meg igjen etter, har blitt hengende igjen. Hver gang jeg nå opplever noe som gir meg signaler på manipulering og utstøtelse, vekkes det liv i samtalen jeg hadde med kvinnen og opplevelsene med mobbing og overgrep fra barndommen. Maktesløsheten og tap av fremtidsutsikter som følger RE-TRAUMATISERING eller SEKUNDÆR-TRAUMATISERING gir næring til alt annet enn HÅPet. Og HÅP er vårt viktigste verktøy som hjelpere til dem som kommer til oss.
Vi med egenerfaring skal være levende bevis på at det nytter å endre sin skjebne. Derfor er det også viktig at vi får den hjelp og støtte vi trenger når vi opplever de samme utfordringer som dem med formell utdannelse og som arbeider i offentlige stillinger. til tider kan vi trenger et KRISETEAM også.
Lytt og lær fra ROP.nohttps://rop.no/roptv/forekomst-sekundartraumatisering-og-utbrenthet-hos-behandlere-i-rusfeltet/
Per Isdal foredraget: Medfølelsens pris