Kjærlighetens grunnmur

Det er en tid for refleksjon. Julen 2020 og en verden som står litt på hode. Folk forsøker å finne en best mulig måte for gjennomføringen av årets julehøytid. De fleste prøver å få den tilnærmet lik som den som har fulgt slekten i generasjoner – mens noen vil unngå alt som minner om tidligere feiringer og kan bruke pandemien og smittevern som en unnskyldning. Selv har jeg holdt 2 foredrag over zoom om tradisjoner, forventninger, glede, sorg og skam knyttet til julen – høytider og andre merkedager. Etter et slikt foredrag er det alltid noen som tar kontakt med meg og slike samtaler er gode samtaler. Temaet i seg selv kan være opprivende, såre og smertefulle, men igjennom åpne og ærlige samtaler kommer det noe godt ut av det til slutt.  

Fare for liv

Pandemien har satt mye av en vanlig hverdag på vent for en hel verden, som helt siden mars har berørt oss enkelt mennesker i den vestlige verden på ulike måter. For mitt vedkomne kom pausen fra det travle hverdagslivet, hvor jeg av helsemessige årsaker ble tvunget til ro, allerede desember 2019. På den tiden var ordene pandemi, Korona og Covid-19 noe som ikke var langt fremme i min bevissthet, ei heller hos noen i min omgangskrets for den saks skyld. For meg handlet det mest om andre ting hvor liv kunne ha gått med – eller sto i fare for det.

Gevinst og tap

Når noe oppstår – forventet eller kommer brått uten forvarsel, så kan noen utnytte situasjonene kun for egen vinning eller de kan tvinges til å revurdere egne valg for et fellesskaps beste. Pandemien er intet unntak. Enkelte har kunnet dekke over sine løgner og stukket av fra sitt ansvar som har medført stor lidelse hos andre, mens for andre igjen kan den ha gitt en nødvendig pustepause hvor de har funnet ut hva som virkelig betyr noe for dem og andres ve og vel.

Hjerne, psyke og kropp

Men slike innsikter kommer ikke av seg selv. Når frykten for ens eksistens er truet kapres hjernen på en helt spesiell måte. De eneste signalene som når frem er: sloss eller flykt for livet eller steng av for alle følelser med de hjelpemidler du har til rådighet – koste hva det koste vil. Det å leve i et slikt modus over tid svekker deg på alle plan. Når hver time i døgnet går med på å finne ut løsninger for å overleve, jo mer man sloss for det, jo mer tappet blir man. Det er her man må søke ut for å finne hjelp – ens egen «kapret» hjerne kan ikke bidra med mer enn hva den alt har gjort. Det er å snakke høyt vi når psyken faller sammen eller der hvor den kroppslige smerten invalidiserer deg – hvor ingen blodprøver eller maskiner har kunnet gi deg svar.  Og vi må snakke med noen som lytter, våger og se og snakke tilbake til deg. I slike mellommenneskelige møter gies vi tilgang for nye løsninger man selv ikke har sett tidligere.

Stillheten

Samtalen jeg hadde en sen kveld minnet meg på noe svært viktig for meg; Distanse, stillhet, samtaler, avgjørelser og nye løsningsmetoder er alltid nødvendig når man sitter fast i livet. Den fremmede kvinnen som kontaktet meg hadde mye på hjertet. Det gikk i alt fra julepynt, x’er fra begge kanter som krevde oppmerksomhet knyttet til barn, svigerfamilie til pest og plage, den manipulerende sjefen som alltid etterlot seg et ubehag, venninnes overfladiskhet som snakket om Cava og Prozac i samme åndedrag, punktert dekk, Nettflix-serier, til kiloene som kom sigende – de økte livvidde, tripplet hengemagene og fordoblet dobbelthakene, men etter hvert kom det: Jeg er utslitt!  Hun var ikke utslitt av alle de praktiske gjøremålene, men av alle løgnene som måtte til for å skjule mye av det pågikk og hadde pågått lenge i hennes liv. Hun var ikke den hun fremstilte seg som –, hun hadde ikke den bakgrunnen hun presenterte, ikke den jobben hun ga uttrykk for at hun hadde – hun hadde ei heller vennene hun sa hun omgikk. Mye måtte holdes på plass for å opprettholde fasaden hun hadde skapt av seg selv for menneskene hun var blitt kjent med de siste 10-15 årene. Men nå var kreftene i ferd med å ta slutt – hun orket ikke løpe mer og fortiden var i ferd med å innhente henne. Etter å ha hørt meg på en zoom-sending forsto hun at hun måtte snakke med noen, men hun visste ikke hvor hun skulle begynne.

«Så lenge jeg tidde, tærte jeg bort«

Med ett kjente jeg på en sinnssyk takknemlighet. Først og fremst for at det er veldig mange år siden jeg måtte flykte fra stillheten, dernest at jeg har noen å snakke med om alle de skamfulle og smertefulle følelsene jeg kan kjenne på til tider. Det er en befrielse at ingen ting i meg bygges på løgn og fanteri lenger – jeg trenger ikke å skape noen form støy for å skjule mitt egentlige jeg. Jeg lever godt med kunnskapen om at jeg aldri kan flykte fra meg selv og gjør det jeg kan for å beholde roen inne i meg. Når spørsmål blir stilt om mine agendaer kan jeg svare åpnet, det finnes ingen skjulte motiv.

Med kjærlighet som grunnmur

Oppigjennom årene har jeg jobbet en del med mennesker som har konsekvenser av å ha vært i nærkontakt med mennesker som sier en ting med sine ord, men deres handlinger har sagt det motsatte av ordene. Slikt skaper alltid mye frustrasjon, fortvilelse, unødig smerte og bruk av tid. Etter hvert som samtalen til kvinnen og meg pågikk åpent hun mer og mer opp. Det slo meg virkelig hvor viktig det er å hverken indirekte eller dirkete lure noen innpå noe dem ikke ønsker å være med på eller ønsker å stille seg bak. Det er kun i åpen- og ærlighet – i kjærlighet – vi kan bygge et solid fundament for det som skal etableres for fremtiden. Alt må være gjensidig. Om du elskes for noen du ikke er eller lever i håpet om å  bli elsket av noen som egentlig bare utnytter deg, så vil jo alt rakne en dag.

Ånde(-lighet)

Noen dager etter tikker det inn en melding: Tusen takk for samtalen. Nå føler jeg at jeg kan puste og det har kommet litt farge inn i livet igjen

Til svar: Selv takk

( kvinnen har godkjent dette innlegget)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *