Skulle gjerne hatt en hjerne ekstra – en friskere en

På sengekanten sitter hun – det er bare skinn og ben, store øyne – alt rundt henne ser så digert ut i forhold til henne. Dyna, tøflene, lampa – selv Iphonen ser stor ut der den ligger på nattbordet. Hun skal visst snart dø. I klar tekst har hun mottatt en beskjed om at hun må pakke og dra fra sykehuset, de kan ikke hjelpe henne noe mer.  Behandlingen gjør henne bare sykere. Altså er hun behandlingsresistent – ikke behandlingsbar. Det går kaldt igjennom meg – bildet har jeg sett og ordene har jeg hørt før.

Jeg lurer på hva som har skjedd i hennes fortid – hva er det hun ikke forteller oss? Husker hun det – eller er det bare emosjonene som får henne til å reagere så destruktivt? Hva slags tanker slår på følelsene og hva er det som gjør det så uutholdelig for henne? Hva er hun redd? Eller er dette noe som er snakket ut om og at det kan være andre årsaker til at hennes ord sier en ting og handlingene noe helt annet?

Nå sitter jeg og leser meg opp til et foredrag om triggere til tilbakefall til misbruk. Det skal handle om alkoholholdige og alkoholfrie drikker i jula. Det er litt «in» å servere alkoholfrie viner, drinker og øl for tiden. Fint er det med tanke på helsa for folk flest, men vil det gjøre en forskjell for dem som engang har utviklet en avhengighetsforstyrrelse og som kjemper mot et tilbakefall? Neppe!

95 % av alt vi gjør styres fra det underbevisste – den implisitte hukommelse som det også heter, det meste av det grunnleggende som språk, personlighet og problemløsningen vi lærte fram til 6-7 årsalder ligger lagret der og aktiviseres på autopilot når noe stimulerer sanseapparatet vårt. Derfor vil også våre handlinger fortelle mye ved spørsmål som: Hvordan ble du behandlet, hvilke ord ble brukt og hva fortalte dette deg? Hvilket bilde lever du med av deg selv og hvordan opplever vi andre deg tror du? Hvilke hjelp hadde du når menneskene rundt deg behandlet deg på en måte du ikke forsto og dine egne ord ikke kunne være til hjelp? Men hvem vil stille slike spørsmål og er det noen som egentlig ha svarne?

Det er aldri lett for noen av de som er rundt den som har kommet inn i et destruktivt spor – og kanskje aller minst for den som er den selvødeleggende. Mange leser seg til mangt og meget, men det er likevel ikke sånn at de nødvendigvis sitter med en hjelpende kompetanse den syke de har foran seg trenger. Som oftes er den som sliter kommet opp i voksen alder før symptomene blir så tydelige og at døden antageligvis ikke er langt unna. Det kan da virke som at uansett hvor kraftfulle virkemidler de har funnet for overdøve den indre uro og smerte, så virker det ikke som ønsket etterhvert, og handlingene blir bare mer og mer intense.

Senga på institusjonen, stemplet i papirene på at man ikke er behandlingsbar tilhørte meg. Selvmordplanene har fulgt meg før barneskolen, selvskadingen og spiseforstyrrelsene likeså. Alkoholen ble min redning fra før ungdomskolen og i mange, mange år. Jeg hørte den gang  – også nå i nyere tid – at selvmordforsøk er et rop om hjelp, spiseforstyrrelser begynner gjerne  med et ønske om en flottere kropp, alkohol- og  rusmiddelmisbruk er en selvvalgt egotripp. Den som mener noe slikt er ikke i nærheten av sannheten engang. Ikke en eneste en av påstandene kan passe på meg iallfall – og heller ikke Caroline. En dag skal jeg kanskje skrive en bok om hva som skjer med et menneske som har kommet så langt at det er gitt opp av hjelpeapparatet –  flere 10-år etter at en selv ga seg opp. En ting er iallfall sikkert; skal man hjelpe noen som drevet med sakte selvmord på ulik måte, så holder ikke antagelser og synsing.

Les: Caroline (25) vil leve, men…(NRK). Trykk: Mitt foredrag: 22.12. kl. 19.00 – 19.30