Skulle gjerne hatt en hjerne ekstra – en friskere en

På sengekanten sitter hun – det er bare skinn og ben, store øyne – alt rundt henne ser så digert ut i forhold til henne. Dyna, tøflene, lampa – selv Iphonen ser stor ut der den ligger på nattbordet. Hun skal visst snart dø. I klar tekst har hun mottatt en beskjed om at hun må pakke og dra fra sykehuset, de kan ikke hjelpe henne noe mer.  Behandlingen gjør henne bare sykere. Altså er hun behandlingsresistent – ikke behandlingsbar. Det går kaldt igjennom meg – bildet har jeg sett og ordene har jeg hørt før.

Jeg lurer på hva som har skjedd i hennes fortid – hva er det hun ikke forteller oss? Husker hun det – eller er det bare emosjonene som får henne til å reagere så destruktivt? Hva slags tanker slår på følelsene og hva er det som gjør det så uutholdelig for henne? Hva er hun redd? Eller er dette noe som er snakket ut om og at det kan være andre årsaker til at hennes ord sier en ting og handlingene noe helt annet?

Nå sitter jeg og leser meg opp til et foredrag om triggere til tilbakefall til misbruk. Det skal handle om alkoholholdige og alkoholfrie drikker i jula. Det er litt «in» å servere alkoholfrie viner, drinker og øl for tiden. Fint er det med tanke på helsa for folk flest, men vil det gjøre en forskjell for dem som engang har utviklet en avhengighetsforstyrrelse og som kjemper mot et tilbakefall? Neppe!

95 % av alt vi gjør styres fra det underbevisste – den implisitte hukommelse som det også heter, det meste av det grunnleggende som språk, personlighet og problemløsningen vi lærte fram til 6-7 årsalder ligger lagret der og aktiviseres på autopilot når noe stimulerer sanseapparatet vårt. Derfor vil også våre handlinger fortelle mye ved spørsmål som: Hvordan ble du behandlet, hvilke ord ble brukt og hva fortalte dette deg? Hvilket bilde lever du med av deg selv og hvordan opplever vi andre deg tror du? Hvilke hjelp hadde du når menneskene rundt deg behandlet deg på en måte du ikke forsto og dine egne ord ikke kunne være til hjelp? Men hvem vil stille slike spørsmål og er det noen som egentlig ha svarne?

Det er aldri lett for noen av de som er rundt den som har kommet inn i et destruktivt spor – og kanskje aller minst for den som er den selvødeleggende. Mange leser seg til mangt og meget, men det er likevel ikke sånn at de nødvendigvis sitter med en hjelpende kompetanse den syke de har foran seg trenger. Som oftes er den som sliter kommet opp i voksen alder før symptomene blir så tydelige og at døden antageligvis ikke er langt unna. Det kan da virke som at uansett hvor kraftfulle virkemidler de har funnet for overdøve den indre uro og smerte, så virker det ikke som ønsket etterhvert, og handlingene blir bare mer og mer intense.

Senga på institusjonen, stemplet i papirene på at man ikke er behandlingsbar tilhørte meg. Selvmordplanene har fulgt meg før barneskolen, selvskadingen og spiseforstyrrelsene likeså. Alkoholen ble min redning fra før ungdomskolen og i mange, mange år. Jeg hørte den gang  – også nå i nyere tid – at selvmordforsøk er et rop om hjelp, spiseforstyrrelser begynner gjerne  med et ønske om en flottere kropp, alkohol- og  rusmiddelmisbruk er en selvvalgt egotripp. Den som mener noe slikt er ikke i nærheten av sannheten engang. Ikke en eneste en av påstandene kan passe på meg iallfall – og heller ikke Caroline. En dag skal jeg kanskje skrive en bok om hva som skjer med et menneske som har kommet så langt at det er gitt opp av hjelpeapparatet –  flere 10-år etter at en selv ga seg opp. En ting er iallfall sikkert; skal man hjelpe noen som drevet med sakte selvmord på ulik måte, så holder ikke antagelser og synsing.

Les: Caroline (25) vil leve, men…(NRK). Trykk: Mitt foredrag: 22.12. kl. 19.00 – 19.30

2 hendelser på “Skulle gjerne hatt en hjerne ekstra – en friskere en”

  1. Viktig tema du tar opp. Jeg for min del holder meg langt unna alkoholfritt, tanken har aldri streifet meg egentlig. Bare lukta forteller meg at det er farlig, og godt er det…Jeg kan faktisk reagere om bare brusbokser åpnes, må snu meg og lokalisere for så å kunne fastslå, og slappe av med, at det bare var cola… Kanskje er jeg redd for at noen skal bli beruset, og berusede personer liker jeg nemlig ikke – og dette sitter i amygdalaen, minner som fyrer følelser, vil flykte – vil jeg flykte inn i rusen selv? Oppsøker sjelden slike situasjoner/steder.

    Med tanke på assosiasjoner, hva sansene kan fyre opp, så er jeg mer på vakt og prøver å være forberedt, noe som ikke alltid er lett. Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som velger å ta hensyn – de spør om hva jeg synes, eller at jeg selv gir beskjed. I starten av edruskapen syntes jeg at de helst skulle være seg selv og drikke akevitten om de ville, ønsket ikke å være festbremsen, men nå merker jeg at det trigger mer og mer, ikke der og da, men senere. Dette vet du jo alt om.Jeg velger derfor å unngå julesammenkomster der jeg vet det er alkohol, og det blir akseptert.

    Fortiden, minner som dukker opp, spesielt i jula. Jeg har kanskje laget meg mange bilder, mange har jeg også funnet svarene på, takket være deg. Mange rundt meg har sikkert mange ubesvarte spørsmål også, om min væremåte og mine valg, og noen har sågar spurt og fått et svar som til dels kunne være til hjelp, men dette er helt klart noe jeg/vi bør ta mer tak i, snakke om – en felles agenda og snakke samme språk, men jeg må selv først starte bearbedelsesprosessen på ordentlig, grave i det gamle grumse, snakke om det og stå i det hele løpet ut. Uansett er det ikke like lett å forklare for noen som selv ikke har vært i samme skoene selv, at det dreier seg også mye om en sorgprosess.

    Jeg er på vei…

    Og Rita, den boken håper jeg virkelig du skriver…
    Tusen takk, og riktig god jul <3

    P.S. Jeg delte den på min side – viktig budskap å spre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *