” Alkoholisme; En sykdom av dette slaget involverer alle omkring oss på en måte ingen annen menneskelig sykdom kan. For med den følger det utslettelse av alle de tingene som gjør livet verd å leve. Den oppsluker alle som har med den syke å gjøre. Den fører med seg misforståelser, nag, pengeproblemer, frastøtte venner og arbeidsgivere, store vanskeligheter for uskyldige barn, nedtrykte ektefeller, foreldre og slektninger – alle kan supplere listen”, AA’s storbok fra 1935.
Den som har levd med et menneske som er styrt av sin avhengighetsforstyrrelse kjenner seg igjen på det en av AA’s grunnleggere sa allerede på midten av 1930-tallet. Forstyrrelseslidelsen har ikke endret karakter siden den gang. Vi som har fått vår kickstart i gjenreisning etter misbruk i 12-trinnsfellesskapet sier også – (litt fritt oversatt her): Avhengighetsforstyrrelsen er det beste rensemiddelet som finnes- det tar fra deg alt.
Er det noe vi som har vært misbrukere av et eller flere tilstands – og stemningsforandrende middel eller metoder kan skrive under på og si AMEN til – hele veien inn i helvete, så er det den rensende effekten. Ikke bare for misbrukere, men også dem som fanges inn i en misbrukers liv: Barn, unge, voksne eller gamle. Egne barn, ektefelle, søsken, foreldre eller besteforeldre. Venner, studiekamerater, kollegaer, naboer eller for et fremmed menneske som var på feil plass til feil tid. Nærmiljø og storsamfunn. Alle påvirkes på en eller annen måte som koster – ikke bare penger, men helse og sosialt liv.Alt som gir et liv verd å leve
I 11 år har jeg skrevet om mangt og meget som er utløst av noe i mitt arbeid som berører meg enormt. Det kan være noe jeg leser, hører om i en- til ensamtaler, i et kurs eller foredrag hvor det er mulig å stille spørsmål. I de aller fleste tilfeller har jeg vært borte i temaet flere enn 1 gang før jeg skriver noe om det. Så plutselig oppstår det noe som gjør at jeg må gå litt i tenkeboksen; Skal jeg fortsette å skrive – med de konsekvensene det kan innebære for meg personlig? Jeg har fått vite nå at jeg står i fare for at noen svært få leser mellom linjene for å finne ut noe negativt om meg slik at det kan være et alibi for det valget de skal ta – basert på en sannhet som gjør det lettest for dem selv. Samtidig vet jeg jo også at det er veldig mange flere som leser mellom linjene som får tent et HÅP om at uansett hvor vanskelig det er så kan de få et godt liv – til slutt.
Skal jeg drives av dem som kanskje aldri har møtt meg personlig, bare hørt om meg via omtale, de som har hørt meg en time eller to ett eller annet sted, visst om meg noen uker eller måneder – eller skal jeg fortsette som før med tanke på dem som evner å se at jeg snart har levd i 59 år, 11 i dysfunksjon, 24 i misbruk, 24 gjenreisning etter misbruk, og derfor har noen erfaringer som kan hjelp dem fremover?
Det å være i stand til å ta et valg er en luksus man ikke har som aktiv misbruker, så den luksusen vil jeg benytte meg av. Etter samtale med mannen i mitt liv, så velger jeg for alle de sistnevnte – og for meg selv. Velger for et liv hvor jeg føler jeg kan være til nytte og ikke bare for en eksistens styrt av frykt – som til syvende og sist ende i et tilbakefall!
(For den som kan lese bilde for dette innlegget – julebrevet jeg fikk i år vil også forstå mitt valg).
Er du på Facebook kan du se en livesending jeg hadde om dette tema: Trykk her